Fra Ordetogisrael.no/4. februar 2013.
Av Charles Hansen.
Vi hører mye om Guds rike i Skriften. Det er en oversettelse av det Hebraiske ordet malkut i GT og det Greske ordet basileia i NT. Begge ordene betyr nærmest kongedømme.
Når vi hører om Guds kongedømme, går det både på, hvilken makt denne kongen har, og hva han hersker over. Kongen i dette riket er enestående. Det slås fast i Jer 10:10: "Herren er Gud i sannhet. Han er en levende Gud og en evig konge".
Men siden denne kongen er evig, så er også Hans rike evig. Kong David sier i Salm 145,13: "Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter".
Guds herredømme er omfattende, siden han er skaperen av alle ting, både det synlige og det usynlige. Ko. 1:16. Av den grunn kunne David si i bønn til Gud: "Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja, alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt". 1 Krøn. 29:11. Den evige konge er dermed Den Allmektige.
Men skaperen har delegert noe av sin makt til det skapte. Paulus kan tale om troner, herredømmer, makter og myndigheter i Kol 1:16. En av Kjerubene fikk overdratt denne Jord som et myndighetsområde av Gud. Esek 28:14. Luk 4:6.
Denne salvede Kjerub omtales som Lucifer eller "strålende stjerne" i Jes 14:12. Men han var ikke fornøyd med bare å ha Jorden under sin myndighet. Han sa derfor: "Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste". Jes 14:13-14.
Dette var et opprør imot Gud og Hans rike. Med seg i dette opprøret fikk Lucifer en tredjedel av englene. Åp 12:3-4. Men dette fikk vidtrekkende konsekvenser. Jesus sa det slik: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn". Luk 10:18.
Men det gikk også ut over Satans myndighetsområde. Jorden ble øde og tom. 1 Mos 1:2. Men i løpet av sju dager fornyet Gud Jordens skikkelse. 1 Mos 1:3-31. "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden". 1 Mos. 1:27-28.
Menneskene var det nå som fikk Jorden som et delegert myndighetsområde av Gud. Salm 115:16. Adam og Eva var et myndig ektepar, som sto i Eden kronet med herlighet og ære av Gud. Salm 8:6-9. De var representanter for Guds rike, så lenge de var undergitt den evige konge. 1 Mos 2:15-17.
Men så ble de forgiftet av den gamle slange, som er Djevelen og Satan. Rom 3:13.23. Det medførte at menneskene ikke underla seg Jorden, men isteden måtte dø og vende tilbake til Jorden. 1 Mos. 3:17-19.
Satan hadde med dette foretatt en okkupasjon og var blitt "denne verdens fyrste". Joh 12:31;16:11. "Denne V erden" ble dermed et begrep på Satans rike, som sto i klar opposisjon til Guds rike. Joh 12:31.
I Guds rike er de rådende prinsipper "rettferdighet og fred og glede". Rom 14:17. Men i Satans rike råder de motsatte prinsipper: "Kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det, en er og har". 1 Joh. 2:16.
Om Jorden er blitt okkupert av den onde, så er det Gud som er den rettmessige eieren av både Himmelen og Jorden. 1 Mos 14:19; Salm 24:1. På grunn av de uforenlige prinsipper kan det ikke bli noen sameksistens mellom de to riker. Historien er derfor blitt en kamparena om, hvem skal ha herredømmet.
I denne kampen har Gud spredd sannheten og djevelen løgnen. Gud omtales som "Den Sanne", men djevelen som "løgnens far". 1 Joh. 5:20. Joh 8:44. De to er imidlertid ikke jevnbyrdige. Derfor kommer Satans rike til å forgå, men Guds rike vil bestå. 1 Mos 3:15;1 Joh 2:17.
Noah opptrådte som en representant for Guds rike. Han både vandret med Gud og var en rettferdighetens forkynner ved å bygge Arken. 1 Mos 6:9; 2 Pet 2:5. Men det var få som hørte på Noahs vitnesbyrd. 1 Pet 3:20.
Isteden ble det et forenet opprør imot Guds rike gjennom en forening av engler og mennesker. 1 Mos. 6:1-5. Men Gud grep inn overfor disse opprørerne ved å styrte de falne engler i avgrunnen og ved å la de falne mennesker gå under i vannflommen. 2 Pet 2:4-5.
Dette forteller noe vesentlig om Gud: "Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge for evig". Salm 29:10. Om det bare ble en rest av åtte mennesker igjen etter vannflommen, så var dette tilstrekkelig for, at en Semitt kunne stå fram som frelser i tidens fylde. Luk 3:23-28; 1Mos 9:26.
