Fra Sjibbolet.no/September 2014.
Av Dan Johansson.
Etter at staden Jerusalem og dets Tempel for en stor del ble rasert år 70 e.Kr. ligger store deler av byen øde i omkring 60 år. Det pågår et stadig opprør og rebellaktivitet mot den Romerske okkupasjonsmakten.
I årene 132 - 135 e.Kr. er det den Jødiske opprørslederen, Simon Bar Kochba, kalt Stjernesønnen, som leder de stadige opprørene. Men under Keiser Hadrians ledelse knuses til slutt all motstand.
Hadrian hater Jødene, men er positiv til Kristendommens fremvekst. Med trussel om dødsstraff blir det forbudt for Jøder å vise seg i nedrevne og ødelagte byen Jerusalem. Han beslutter seg så til å begynne med en gjenoppbygging av landet og Jerusalem.
Hadrian gir nå landet et nytt navn, Palestina. Navnet har han valgt for å spotte landet og folket. Palestina er nemlig en omskrivning av ordet Filister, det Jødiske folket verste fiender. På Latin blir det Philistinus. På Greske Philistinoi.
Filistrene kom ikke fra Arabiske eller Semittiske folkeslag. De ble kalt «sjøfolket» og hadde sitt opphav fra de Greske kystområdene i Grekenland og Tyrkia, inklusiv øyen Kreta. Staden Jerusalem får et nytt navn, Aelia Capitolina. Hadrians familienavn var Aelios og de tre gudene, han tilbad, var den Capitolinske triaden, Jupiter, Juno og Minerva.
Med dette lyktes Hadrian å nedverdige og skjende Det hellige Landet og Den hellige Staden med Tempelplassen på verst tenkelig vis. I Hadrians krig mot Bar Kochba utslette Romerne 985 Jødiske byer og tettsteder, og mer en 600.000 Jøder mistet livet i kampene.
Etter kort tid glemmer man navnet Palestina. Nye imperier kommer på banen, og nye religioner begynner å spre seg om med nye guder og religiøse skikker. I Kristenheten tar Erstatningsteologien over. I den Kristne religionen har ikke lenger Jerusalem og det Jødiske folket lenger noen særstilling.
I to tusen år lærer man, at Kristendommen er avtageren til løftene. Jødene er mere å betrakte som et frelsesobjekt. I de Arabiske dynastiene finns det ikke noe land ved navn Palestina. Området omtales geografisk som Sørlige Syria.
I 2000 år blir landet betraktet som ufruktbart, med endeløse malariabefengte sumpområder, samt sand og ørkenområder. Skogene, som var der, ble hugget ned. Mange av eierne til disse uanvendbare områdene bodde ofte i Tyrkia, hvor man hadde sine egne palass.
I tilgjengelig statistikk fra 1800-tallet finner man, at innbyggerne i hovedsak var Jøder. Det finnes flere reiseskildringer fra 1700 og 1800-tallet, som beskriver landets forfall og med få mennesker. På 1800-tallet begynner Jøder, som bor i Løfteslandet, å kalle seg for Palestinske Jøder. Dette til forskjell fra begrepet Tyske jøder osv.
Et begrep som Palestinere eller Palestiner-Arabere finner man ikke bakover i historien. Under 1. Verdenskrig er det den Britiske brigaden med hjelp fra den Jødiske brigaden, som inntar området fra Tyrkerne. Det befridde området får navnet Palestina-mandatet, som nå administreres av Britene.
Fordi det stadig er stridigheter i området, beslutter Engelskmennene å dele mandatet. Det skjer i 1920. Det resulterer i en Arabisk del øst for Jordan og en Jødisk del vest for Jordanelven. Slik oppstår Kongedømmet Jordan øst for Jordanelven og en Jødisk del vest for Jordan og helt ut til havet.
Men fiendtlighetene er ikke dermed slutt. I 1947 overlater Britene hele problemet til FN, som beslutter at den delen, som Jødene fikk i 1920, igjen skal deles, slik at halvdelen av området skal tilfalle Araberne, herunder Vestbredden og Gaza. Det resterende skal Israel få, og det skal bli området for en tenkt Jødisk stat.
Israel aksepterer forslaget, mens Araberne nekter å godta forslaget. Araberne ville ha alt, selv den delen, som var tiltenkt Israel og det Jødiske folket. Den 14. mai 1948 erklæres opprettelsen av den Jødiske staten Israel. Neste dag begynner krigen. Jordan okkuperer Judea og Samaria, det vi kjenner som Vestbredden. Egypt okkuperer Gaza.
Etter selvstendighetskrigen 1948-1949 begynner Jødene å oppgi betegnelsen Palestina-Jøder. Nå kaller man seg i stedet Israelere. Navnet Palestina blir med det ledig.
SANT OG FALSKT OM PALESTINAS HISTORIE
Der finnes fremstående foregangsmenn for Palestinerne, som sier, at deres røtter kan føres tilbake til Filisterne, Israels argeste fiender i Bibelsk tid. Denne påstanden kan hver eneste historiker motbevise. Det er totalt og helt et løgnaktig påstand og kun beregnet på å skulle sette Israel i miskreditt, og, om mulig, få en omverden til å tro, at det ligger et frø av sannhet i påstanden.
«Men Palestinerne finns jo der, og de er mange,» sier noen. Ja, i dag er Palestinerne flere millioner, og mange av dem lever i andre Araberstater, så som Jordan, Syria, Egypt, Tunis og Libanon. Men hvor kommer de fra, og er de et eget folk?
Det bør slås fast fra begynnelsen, hva som er sant og ikke sant. Det er sant, at Palestina aldri noen gang har vært en stat. Selve navnet Palestina ble oppfunnet av Romerne, etter at man endelig hadde knust Jødene år 135 e.Kr. Etter det har navnet vært navnet på en region, en provins, hvor det har bodd ulike folkeslag, ikke minst Jøder.
Provinsen har blitt innlemmet i forskjellige imperier, fra det Romerske til det Ottomanske. Men aldri i løpet av de 1900 årene siden 135. e.Kr. har Palestina vært en egen stat.
Om Palestina aldri har vært en egen stat, hvordan kan det ha seg, at det nå er okkupert? I løpet av de 19 årene, da Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza var okkupert av Jordan og Egypt, var det ingen, som talte om en okkupert Palestinsk stat eller et Palestinsk folk.
Før Israel ble egen stat var det definitivt ingen Arabere, som kalte seg Palestinere. Jødene derimot kunne anvende seg av det uttrykket. Den kjente Israelske avisen Jerusalem Post het på den tiden Palestinian Post. Men hvem er da dagens Palestinere?
De er ganske enkelt Arabere, som tilfeldigvis bor i et område, som kalles Palestina. De er helt klart ikke et eget folk. Et folk har sin kultur, sitt språk og sine egne tradisjoner. Men Palestina-Araberne taler samme språk, praktiserer samme religion, har samme kultur som alle andre Arabere. De små forskjeller, som finns, kan likestilles med forskjellen mellom Østlendinger og Vestlendinger i Norge. Det finnes visse særtrekk, men de er alle Nordmenn. Disse små forskjeller gjør dem ikke til et eget folk.
Palestinerne krever Øst-Jerusalem som sin hovedstad. Øst-Jerusalem er den delen innenfor muren, hvor gamlebyen ligger. Det er den delen av Jerusalem, hvor vi finner en stor del av Jødenes historie. Jerusalem har heller aldri vært hovedstad i noen annen stat enn Israel. Den har heller aldri vært hovedstad for et folk, som aldri har eksistert.
Hvorfor skulle Palestinerne få noen del av Jerusalem som sin hovedstad? Fordi de krever det? For å slippe Palestinsk terrorisme? Israel har ved sin forvaltning av Jerusalem vist, at de er den eneste garanti for en fri og åpen by. Når Jordan kontrollerte byen årene 1948 til 1967, var Jødene utestengt fra sine hellige steder, og de Jødiske kvarterene, inklusiv Synagogene, ble ødelagt.
Under Israels kontroll garanteres religionsfrihet for alle religioner innenfor Israels grenser. Israelerne tillater til og med, at Muslimene bestemmer over Tempelplatået i Jerusalem. Sammenlign dette med områder, hvor Palestinerne har makten.
De Kristne Palestinerne flykter fra de Palestinske områdene på grunn av trusler og forfølgelser fra den Muslimske majoriteten. Et tydelig eksempel på dette er det tidligere Kristne Betlehem, hvor Muslimene har tatt over makten. Men de Kristne Palestinerne flykter ikke fra Israelsk-kontrollerte områder.
Karl Marx skrev i New York Tribune den 15. april 1854: «Ingenting kan sammenlignes med den nød og lidelse, som Jødene i Jerusalem gjennomlever. De bor i den skitneste delen av byen, som kalles Hareth al-yahoud, hvor deres Synagoger ligger.
De utsettes for press og intoleranse fra Muslimene, blir forulempet av Grekerne, blir forfulgt av Katolikkene og holder livet opp på de små summene, de kan få fra sine brødre i Europa.
Jødenes antall er 8.000, Muslimenes 4.000 og de Kristnes antall er 3.500. Muslimene består av Tyrkere, Arabere og Murere og hersker selvfølgene over alle ting.»
Svært få Arabere er bofaste. I alle fall ikke før Jødene hadde forvandlet ørkenen og sumpmarkene til blomstrende jordbruksland. Da startet den Arabiske immigrasjonen. Til eksempel var den tidligere Palestinske lederen, Yassir Arafat født og oppvokst i Kairo. Det samme gjelder for mange av de så kalte Palestinske flyktningene.
For å kunne regnes som Palestinsk flyktning var det nok å følge FN's definisjon fra 1948, nok at man hadde besøkt området i to år. På tross av at Palestinerne mangler historisk rett til området, godtar Israel opprettelsen av en Palestinsk stat. Ikke fordi at de anser, at Palestinerne har rett til det, men for å kunne løse en meget komplisert konflikt, og for at de skal kunne begynne en ny æra med fredelig sameksistens og utvikling etter 61 års med fiendtligheter.
Dette krever noen modige Palestinske ledere, som våger å bryte med vold- og hat-ideologien, og som kan overbevise sine egne folk om, at det er meningsløst å fortsette med myrderiene. Bare da kan en ny epoke med fremgang og blomstring begynne i Israel og Palestina.
