Fra Kristenbloggen.net/25. september 2011.
Av Thoralf Gilbrant.
Det mest opprørende er vel at alle disse uhyrligheter har foregått i Kristendommens navn. Den Katolske Kirke er den største forfølgermakt, historien kjenner.
Den annen store forfølgelses tid var under Middelalderen, og den forfølgermakt som da gikk til angrep på sann Kristendom, var Den Katolske Kirke. Gang på gang brøt det ut mektige vekkelser, som bokstavelig talt ble druknet i blod.
Pavekirken er den største forfølgermakt, som historien kjenner. Den har millioner martyrers liv på sin samvittighet. Romerkirkens forfølgelser pågikk gjennom århundrer. Selvsagt er det umulig å gi noen eksakt oppgave over hvor mange, som mistet livet under disse forfølgelser, men det har vært anslått at det kan være omkring 50 millioner mennesker.
Kjetterbålene luet over hele Europa. Opptil 3000 mennesker kunne bli brent på et eneste kjempemessig bål. I enkelte byer og landskap ble hele befolkningen utryddet.
I særlig grad rammet den Katolske forfølgelse Valdenserne og Hugenottene i Frankrike, og de Protestantiske troende i Nord-Europa.
Inkvisisjonens redsler med all sin umenneskelige tortur lar seg ikke beskrive. Særlig etter at dette kjettertribunal ble overlatt til Dominikanerne, utøvet disse et fullstendig skrekkvelde. Inkvisitorene hadde en nærmest uinnskrenket makt. Selv fyrster og konger fryktet for dem. Da den Spanske prinsen Don Carlos, sønn av Phillip II, gikk inn for å få avskaffet inkvisisjonen, førte dette bare til, at kongen selv måtte dømme sin sønn til døden og overgi ham til inkvisisjonen, som tillot prinsen å velge sin dødsmåte.
Både høy og lav ble rammet. Faktisk var Dominikanerne i særlig grad interessert i å anklage rike mennesker, da munkeordenen ifølge Pavelig forordning skulle leve av de midler, som inkvisisjonen innbrakte, og hele den eiendom, som tilhørte de dødsdømte kjetterne, tilfalt Dominikanerordenen.
Inkvisisjonens ledere hadde ofte stor personlig interesse av sin geskjeft og tilvendte seg store rikdommer. En har endog eksempler på, at disse munker holdt hele harem av slavinner, slik som i inkvisisjonsbygningen i byen Aragon, hvor 60 vakre unge kvinner ble befridd av Franske tropper i 1707.
En kan vanskelig forestille seg den terror, som inkvisisjonen utøvde over Europas folk gjennom århundrer. Blant dens offer kan regnes mange av Kristenhetens store skikkelser. En kan her bare nevne noen av Reformasjonens forløpere, så som Savonarola og Johann Huss, som begge ble brent på bålet. Samme skjebne fikk vitenskapsmannen Bruno, fordi han hevdet det Kopernikanske system.
Inkvisisjonens makt var ofte helt uinnskrenket. Den svakeste mistanke for kjetteri eller utroskap mot Paven, var grunnlag nok for arrestasjon og tortur. De ulykkelige fikk ikke rede på, hvem som hadde angitt dem, eller hva de var mistenkt for. Kravet var bare, at de skulle »tilstå», og gjennom tortur ble de avtvunget nær sagt hvilke bekjennelser som helst.
Skildringen av inkvisisjonens pineredskap og torturmetoder er kvalmende lesning. Det er en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekning, vanntortur, ormegraver, sult, og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskap var »jomfruen», en Maria-statue, som var slik konstruert, at offeret ble gjennomboret av kniver, når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt mariakysset.
Det mest opprørende er vel, at alle disse uhyrligheter har foregått i Kristendommens navn. Den Katolske Kirke er den største forfølgermakt, historien kjenner. Vi står her utvilsomt overfor det religiøse system, som omtales i Åpenbaringsbokens kap. 17 som »den store skjøge».
Johannes ser en kvinne, drukken av de helliges blod, »mor til skjøgene og styggheten på jorden», som hersker fra den store by, som har makt over kongene på jorden, Åp. 17,18. Johannes kjente jo vel til, at denne by var Rom, og det som profetordet her omtaler, kan ikke godt være noe annet enn Romerkirken. Vi ser, at i endetiden vil denne frafalne kirken på ny oppnå dominerende politisk makt og fylle sine synders mål. Intet tyder på, at denne forfølgermakt vil opptre annerledes i fremtiden enn i fortiden.
Dette innrømmes iblant av Katolikkene selv. For noen årtier tilbake skrev et kjent Katolsk blad om »bålenes velsignede flammer», og den Katolske skribenten Ronald Knox skriver, at »en Katolsk stat vil ikke avstå fra å bruke undertrykkende midler for å sikre, at Katolske prinsipper dominerer».
Så sent som under den annen verdenskrig fikk en tydelige eksempler på dette i det, som skjedde i Jugoslavia. Da Tyskerne og Italienerne falt inn i landet, var det allerede organisert en Katolsk femtekolonne, som var med på å nedkjempe den Jugoslaviske hær og overgav landet til inntrengerne. I den Kroatiske statsdannelsen, som ble opprettet, innførte så den Katolske armeen Ustashi et fullstendig terrorregime, som hadde til hensikt å omvende de Gresk-Ortodokse Serberne til Romerske Katolikker.
Internasjonale komiteer har siden undersøkt, hva som fant sted, og den Katolske utryddelseskrig mot Serberne er klart dokumentert. Likevel tales det lite om den Serbiske tragedie, som faktisk truet hele nasjonen med utslettelse og kostet 1.7 millioner menn, kvinner og barn livet. På den mest grusomme måte ble mennesker torturert. En stakk ut deres øyne, hugg av ører, nese og kjønnsorganer, korsfestet dem på dørene til deres egne hus eller drev dem sammen til store massehenrettelser.
Det Romerske presteskapet samarbeidet intimt med Ustashi og gjorde sitt ytterste for å omvende til Katolisismen de overlevende Serbere, idet en lovet dem, at de derved skulle redde livet. Så lenge en var sikker på Hitlers og Mussolinis seier, skrev en åpent om det som skjedde.
I det Katolske blad Katolicki Tjednik for august 1941 finnes det en artikkel med overskrift: »Hitler oppeholder misjonen». Her heter det blant annet: »Helt til nå har Gud talt gjennom Pavelige sirkulærer, tallrike prekener, lærebøker, den Kristne pressen, gjennom misjoner, heroiske eksempler av de hellige osv. De ville ikke høre. De var døve. Nå har Gud besluttet å anvende andre metoder.
Han vil forberede misjon, Europeisk misjon, Verdensmisjon. Den skal settes igang, ikke av prester, men av militære befalhavere, ledet av Hitler. Forkynnelsen kommer til å bli vel hørt ved hjelp av kanoner, maskingevær, tanks og bomber. Denne forkynnelsens språk kommer til å bli internasjonalt. Ingen skal kunne klage over, at han ikke forstår, for alle mennesker vet meget vel, hva død er, og hva sår, sykdom, hunger, frykt, slaveri og fattigdom er.»
Under trussel om dødsstraff ble 240.000 Serbere tvunget til å gjennomgå en Katolsk seremoni, som markerte deres overgang til Pavekirken. De, som vegret seg, ble drept. Den Serbiske Kirkes eiendom ble beslaglagt og overgitt til Katolikkene. Autoriserte dokumenter, som bekrefter slike transaksjoner, er undertegnet av Katolske Erkebiskoper.
At Paven helt og fullt stilte seg solidarisk med sine tjenere, ble klart demonstrert, da Erkebiskop Stepinac etter krigen ble dømt til 15 års fengsel for sine ugjerninger. Paven skrev da opp om forfølgelse og ekskommunikerte alle Katolikker, som avgav vitnemål i saken.
Det, som hendte i Jugoslavia under den siste krig, er et varsel om, hva vi kan vente oss fra den Romerske Kirke, når den igjen kommer til makt. Åpenbaringsbokens skildring av det store Babylon, skjøgen drukken av de helliges blod, er ikke overdrevet. Herrens rop til de av sitt folk, som befinner seg innenfor dette kirkesystem er: »Gå ut fra henne, mitt folk, for åt dere ikke skal ha del i hennes synder, og for åt dere ikke skal få noen av hennes plager.»
-----------------------------------------------------------------------------------
Læs desuden: Endetiden.
