Fra Israeltoday.no/13. februar 2014.
På slutten av 1913 brøt det ut en kamp som til syvende og sist skulle bli avgjørende for språket i den jødiske stat. Folk tok til gatene for å kjempe for at den hebraisktalende nasjonens sjel skulle overleve. Hvem som skulle vinne denne kampen om profetenes språk, var langt fra gitt, for det var mange kandidater.
Den populære og forlokkende europeiske culture française var den første som «fridde» til de jødene som vendte tilbake til Israel. Da den første jordbruksskolen, Mikveh Yisrael, opplyste om at det der var «French only», ble folk rasende og mange steder førte det til streiker som endte med at alle «French-only»-skoler ble tvunget til å undervise på hebraisk. Uten disse sterke reaksjonene til forsvar for det naturlige morsmålet, kunne fransk lett ha blitt hovedspråket i Israel.
Ikke en gang Theodor Herzl, den visjonære forkjemperen for et hjemland for det jødiske folk, gikk inn for at hebraisk skulle bli hovedspråket i Det hellige land. Herzl syntes det var i orden at jødene skulle snakke tysk i sitt fedreland. Under Baselkongressen i 1895 erklærte Herzl på tysk: «Vi kommer ikke til å snakke hebraisk med hverandre. Hvem av oss vil være i stand til å kjøpe en togbillett på hebraisk? Jeg tror at hovedspråket vil bli tysk.» I dag er det mer enn seks millioner jøder og over en million arabere som er i stand til å gjøre langt mer enn å kjøpe en togbillett på hebraisk.
Selv om mange ikke var klar over det, var utfallet av denne kampen for det hebraiske språket faktisk avgjort en generasjon før Herzl. Etter hvert som jødene vendte tilbake og begynte å slå seg ned i hjemlandet sitt, valgt de på eget initiativ bibelske navn som Petah Tikva (Håpets dør), Rosh Pina (hovedhjørnesten) og Rishon Letzion (først på Sion) på bosettingene sine. Selv om ikke noe eldgammelt språk tidligere var blitt gjenoppvekket og gjort til et moderne talespråk, så ble disse hovedsaklig sekulære jødene, intuitivt og kanskje profetisk, tiltrukket av det kjære, bibelske språket hebraisk.
Det var disse pionerene som etablerte de første hebraiskspråklige skolene i landet. På en naturlig og spontan måte tok de i bruk hebraisk som sitt daglige språk, noe som førte til at hebraisk til slutt ble Israels offisielle språk. Det er et tydelig bevis på at selv om en kan ta jødene ut av Israel, så kan en ikke ta Israel ut av jødene.
For Eliezer Ben Yehuda, far til det moderne hebraiske språk, var kampen for språket personlig og lidenskaplig. Ben Yehuda forlangte at hans russisktalende hustru Deborah bare skulle snakke til ham på hebraisk (selv om historien vil ha det til at de sjelden snakket sammen!). Sønnen deres, Ben Zion, ble det første barn i moderne tid som snakket hebraisk.
Ben Yehudas kompromissløse innsats for å innføre hebraisk som det jødiske folkets språk førte til motstand blant de ortodokse jødene i Jerusalem. De mente at hebraisk var lashon hakodesh (et hellig språk), og de avviste at det skulle bli brukt i dagligtale (mange ortodokse jøder mener fremdeles dette). Ben Yehuda og familien hans kom opp i mange voldelige og livsfarlige situasjoner fordi de talte hebraisk i Jerusalem, men de ga aldri opp.
Til og med tyrkerne som okkuperte landet, fryktet den politiske betydningen det ville få dersom det hebraiske språket ble gjenoppvekket i Israel. Men det skremte ikke Ben Yehuda, som vant den endelige seiren da den første utgaven av "Complete Dictionary of Ancient and Modern Hebrew" utkom i 1908. Fem år senere begynte det anerkjente Technion University i Haifa offisielt å bruke hebraisk som språk i undervisningen. På den måten hadde kampen for det gamle språkets moderne framtid fått sin endelige seier.
At hebraisk var et vesentlig element i gjenoppbyggingen av landet Israel, er nå noe vi alle vet. Da det jødiske folk i gammel tid fortsatt bodde i landet, og mens templet ennå sto der, ble hebraisk utkonkurrert av gresk, og Israel mistet til slutt sin uavhengighet. Det gikk to tusen år før jødene igjen begynte å bruke hebraisk, før de vendte tilbake til landet sitt og fikk igjen sin uavhengighet. Hebraisk har alltid vært en lite kjent hemmelighet i kampen for Israel.
