Fra Bibelsk Tro.Nr. 3 - 2013.
Av Per Haakonsen.
Israel er Guds folk fremdeles - I af III.
Utvalgt fra evighet til evighet
Utgangspunktet for hele Guds åpenbaringshistorie er utvelgelsen av Israel som folk. Gud utser seg et redskap til å føre sin frelse inn i menneskeslektens historie. Det skjer ved Israels tilblivelse. Vi leser om dette i 1 Mosebok kapittel 12 og utover.
Gud utvelger seg et bestemt menneske og kaller ham til tjeneste for seg. Det er Abraham. Hvorfor Gud utvalgte Abraham vet vi ikke. Det står ingenting om at Abraham var en spesielt from eller gudfryktig mann. Tvert om vet vi at Abraham hadde mange svake sider, og Paulus sier at han ikke hadde noe å rose seg av overfor Gud. På mange måter blir Abraham et bilde på Israel. Det skulle vise seg å bli et folk som også hadde lite å rose seg av.
Herren kaller Abraham til å dra bort fra sitt land til det landet Herren skal vise ham. Med seg på reisen får han et tredobbelt løfte: Det er et løfte om land, et løfte om at han skal bli til et stort folk, så tallrik som stjernene på himmelen. Det tredje løftet er velsignelsen. Til velsignelsen hører de kjente ordene:
”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.”
Dette siste er et løfte om at Herren skal bevare sitt folk gjennom alle tider. Han skal beskytte og vokte sitt folk så det ikke går til grunne. Ingen skal kunne ødelegge hans folk fordi det har en oppgave i hans frelsesplan. Israels betydning er knyttet til gjennomføringen av Guds frelsesplan. Israel er et Guds redskap. Og fordi det forholder seg slik blir det å krenke Israel det samme som å krenke Gud selv.
Den som krenker Israel kommer under Guds forbannelse. Det er et alvorlig ord. Å komme under Guds forbannelse er det samme som å bli rammet av Guds straffende vrede. Guds straff innebærer at han overgir et menneske eller folk til sin egen dårskap og til slutt flyttes lysestaken fra dette folket. Meget taler for at vi som folk er i ferd med å komme i nettopp denne situasjonen.
Nådeløfter
Israels utvelgelse hviler altså på disse tre løftene: landløftet, ætteløftet og velsignelsen.
Det spesielle med disse løftene er at de er nådeløfter. Det vil si at det er ubetingede løfter fra Herrens side. Det kreves ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være, for at Herren skal stå ved sine løfter. Løftene representerer evangeliesiden i Guds åpenbaring. Her gis alt for intet.
Dette er det viktig å fastholde. For det er lett å forveksle disse løftene med de løftene som blir gitt i Moseloven 400 år senere. For i henhold til Moseloven er Guds velsignelse betinget av Israels lydighet. Dette kan lett bli anfektende når vi vet at Israel var ulydig gjennom store deler av den Gamle pakts tid. Slik klager Herren over Israel i Jesaja kapittel 42 (v.19-20):
”Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.”
Her blir Israel, Guds egen tjener, karakterisert som både blind og døv. Jesaja skriver videre i kapittel 48 (v.8) at ”Israel er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av.”
Dette er jo en forferdelig karakteristikk. Men nå er det viktig å fastholde at Israels utvelgelse hviler på Guds ubetingede nåde. Derfor rokker ikke Israels ulydighet ved dette folkets utvelgelse. Herren straffer sitt folk og han kan skjule sitt åsyn, men han forlater det ikke. Herren lar sin vrede få fritt rom, men han forkaster ikke.
Ingen begrensning i tid
Den pakt Herren oppretter med Abraham og senere med Isak og Jakob, har ingen begrensning i tid. Herren lar si til Abraham at pakten skal gjelde fra slekt til slekt, det er ”en evig pakt” (1 Mos 17,7).
David sier (2 Sam 7,24): ”Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid.”
Israel er Guds eiendom. Dette kommer til uttrykk på mange måter og mange steder i Det gamle testamentet. Det er ikke tvil om at det dreier seg om et evigvarende forhold. Et skriftsted som illustrerer dette og som jeg ofte kommer tilbake til, er Jeremias kapittel 31.
Med henvisning til skaperverket sier han følgende:
”Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.”
Altså, på samme måte som Gud har satt inn sine lover og regelmessigheter i skaperverket, og dette er ment å gjelde så lenge verden består, så er også Israels utvelgelse ment å gjelde så lenge verden består. Israels utvelgelse ligger like fast som naturlovene, og har ingen begrensning i tid.
Aksel Valen-Sendstad sier at Herren utvelger seg Israel på samme måte som menneskene blir kalt til tro og omvendelse i nytestamentlig tid. På samme måte som vår frelse hviler på løfter og tilsagn i Det nye testamentet, hviler også Israels utvelgelse på tilsvarende nådeløfter.
Underforstått, dersom nådeløftene i Den gamle pakt ikke gjelder, gjelder heller ikke nådeløftene i Den nye pakt. (”Israel, profetien og landløftet”; Lunde forlag 1990)
Eller for å si det enda tydeligere: Er ikke Israel utvalgt ved Guds nåde, så er heller ikke vi frelst ved Guds nåde. Det går ikke an å foreta en sortering og si at det ene gjelder mens det andre er passè. Utvelgelsen, hva enten det gjelder Israel eller oss kristne, er en del av Guds evige rådslutning. Dette skal vi se litt nærmere på.
Den gamle og nye pakt
Tanken om at jødene ikke lenger er Guds folk henger ofte sammen med forestillingen om at jødene er den Gamle pakts folk mens kirken og vi kristne hører til den nye pakt. Og ettersom den nye pakt har erstattet den gamle, er jødene automatisk ute av bildet. Dette er ingen stor teologi, men forestillingen har et visst folkelig nedslagsfelt, derfor nevner jeg det.
Det er helt riktig at Det nye testamentet representerer en ny pakt ved Jesu fullførte soningsverk. Det er jo dette som kommer til uttrykk i Jesu ord når han innstifter nattverden: ”Dette er den nye pakt i mitt blod.”
Hebreerbrevet sier at når Jesus taler om en ny pakt ”har han dermed erklært at den første er foreldet” (8,13). Så følger den litt for raske konklusjonen: at når Israel ikke har del i den nye pakt, er de dermed ute av bildet som Guds folk.
Det som er satt ut av betraktning ifølge Hebreerbrevet, er det som gjelder offertjenesten med tilhørende bestemmelser. Disse er beskrevet i 3 Mosebok, det såkalte presteskriftet. Disse gjelder ikke lenger fordi at Jesus er vårt egentlige offerlam. Jesus er ofret en gang for alle. Ofringene i Det gamle testamentet var et bilde på det som skulle komme (Heb 9). Bare i denne forstand er den gamle pakt satt ut av betraktning. Blod av bukker og kalver er erstattet med Jesu eget blod. Resten av Mosebøkene med alle løftene til Israel gjelder selvsagt fremdeles.
Hebreerbrevet forsikrer oss om at løftene til Israel i Den gamle pakt gjelder fremdeles. Det ser vi i måten det argumenteres på. Det er stadig henvisninger til profetene. Men ikke nok med det. Hebreerbrevet fører disse løftene inn i nytestamentlig tid. For også den nye pakt i Jesu blod gjelder for jødene.
”Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.” (Heb 8,10)
Israel skal fremdeles være Guds folk. De har ikke opphørt å være Guds folk selv om den gamle pakt er blitt avløst av den nye. Det som for en tid har stengt dem ute er vantroen. Paulus taler om en forherdelse som delvis er kommet over Israel. Den skal ha sin tid, men når den opphører blir også Israel en del av Guds folk i nytestamentlig forstand.
