Fra Bibelsk Tro.Nr. 3 - 2013.
Av Per Haakonsen.
Israel er Guds folk fremdeles - I af III.
Israel er Guds folk fremdeles - II af III.
(Se hele artiklen som pdf-fil via venstre sideblog)
Romerbrevet
Det som fremfor alt ble et anstøt for de første hedningekristne var korsfestelsen og jødenes avvisning av Jesus som Messias. Jødene ble hengt ut som syndebukker og gjort til gjenstand for forfølgelse i Oldkirken. Det er som om Paulus aner at jødefolkets stilling vil bli et problem for de fremvoksende hedningekristne menighetene. I Romerbrevet vier han ikke mindre enn tre kapitler til denne saken.
I kapittel 11 tar han for seg det spørsmålet som mange etter hvert kom til å lure på, og som også er vårt tema, er Israel fremdeles å forstå som Guds folk? Eller som Paulus formulerer det: ”Har da Gud forkastet sitt folk?”
Med det menes: har Israel mistet sin særstilling som Guds folk ettersom de har avvist evangeliet og korsfestet sin Messias?
Dette var et spørsmål som skulle få økt aktualitet etter som den jødiske staten gikk til grunne i det 2. århundre. Kunne man ikke i det se Guds rettferdige straff? Var ikke Israels tid med det forbi?
Men det avvises altså av Paulus: ”Langt derifra!”, svarer Paulus, ”Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” Gud har vedkjent seg dette folket fra evighet av og kan følgelig ikke forkaste det. Folket har rett nok forherdet seg, men fremdeles er det 7000 som ikke har bøyd kne for Baal. På denne rest vil Herren bygge sin fortsatte utvelgelse.
Paulus skriver videre at ”når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld”. At de er elsket for fedrenes skyld, betyr at Gud ikke kan gå tilbake på noe han har lovt tidligere. Med fedrene menes først og fremst patriarkene, Abraham, Isak og Jakob og de løfter som ble gitt disse. Den nåde og den utvelgelse som er blitt dette folket til del, går Gud aldri tilbake på. ”Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall”, sier Paulus.
Dersom vi kunne forestille oss at Gud skulle angre på utvelgelsen, ville jo hele evangeliesiden i Guds åpenbaring ryke. Guds nåde ville ikke lenger være nåde, slik Aksel Valen-Sendstad er inne på. Og det ville jo ramme oss alle som har basert vår tro nettopp på Guds nåde.
I Romerne kapittel 9 peker Paulus på Israels særstilling. Han skriver:
”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.”
Paulus fremholder alle de deler av Gudsåpenbaringen som er blitt Israel til del i gammeltestamentlig tid. Ved å nevne paktene og løftene spesielt får vi nok en påminnelse om at disse fremdeles står ved lag.
Vi kunne også ha nevnt på Marias og Sakarias lovsagn i Lukas kapittel 1. Begge disse lovsangene vitner om Israels plass i nytestamentlig tid.
Vi kan oppsummere så langt med å si at det er nokså klart at Israels utvelgelse som Guds eiendomsfolk ligger fast også i nytestamentlig tid. Det nye testamentet vitner selv om dette.
Gud forherder Israel
Et springende moment i det som skjer er Israels forherdelse. Paulus skriver:
”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.”
Stikkordet her er: Gud gav dem. Det er altså Gud som forherder Israel. Med det aner vi en guddommelig finger i det som skjer.
Dette underbygges av flere andre skriftsteder. Peter skriver at Israel ”snublet ved sin vantro mot ordet.” Og så tilføyer han de megetsigende ord: ”til det er de også satt”. Det var altså meningen at de skulle snuble. Det var Guds plan med Israel. (1 Pet 2,8)
I sin store pinsetale (Apg 2,23) sier Peter at: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten”. Jødenes avvisning av Jesus var altså ikke tilfeldig. Det som skjedde var i tråd med Guds evige rådslutning.
Disse skriftstedene viser at jødene fremdeles var i Guds plan selv om de avviste evangeliet. Det var ikke slik at deres særstilling som Guds eiendomsfolk hadde opphørt. Og det var slett ikke slik at de hedningekristne hadde erstattet jødene som Guds eiendomsfolk.
Jødenes fall nødvendig for misjonen
Men før vi sier noen ord om erstatningsteologien, må vi ta for oss meningen med jødenes fall. For også Paulus leter etter en mening med det som har skjedd. Han har en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte, skriver han. (Rom 9, 2) Men så lysner det. ”Har de da snublet for at de skulle falle?” Det vil si gå fortapt, spør han.
”Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene…” ”Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet!” ( Rom 11, 11-12)
Paulus får et glimt inn i Den høyestes rådslutning. Jødene er blitt fiender av evangeliet for hedningenes skyld. (Rom11, 28). Jødenes vantro blir den ytre årsak til at evangeliet blir forkynt blant hedningene. Verden er blitt forlikt med Gud ved at jødene har forkastet evangeliet. Jødenes fall var nødvendig for misjonens gang.
Men, sier Paulus, forherdelsen er bare midlertidig. For når ”hedningenes fylde er kommet inn”, skal hele Israel bli frelst.
Det kommer en tid da Ordet vender tilbake til Israel. Da skal de igjen bli innpodet i sitt eget oljetre, og det dekket som ligger over deres hjerter skal bli fjernet. Men fram til dette skjer, skal altså evangeliet, misjonen, gå sin gang.
Det kan være illustrerende å foreta et lite tankeeksperiment. Vi kan spørre: Hva om jødene hadde antatt Jesus som Messias? Hva da med misjonen?
Hvis vi kunne tenke oss at jødene som folk hadde antatt Jesus som Messias fra begynnelsen av, så ville evangeliet ha blitt en del av den jødiske religion. De hedninger, det vil si ikke-jøder, som ønsket å tro på Jesus, måtte i praksis ha omvendt seg til den jødiske religion. De måtte opptas i det jødiske folkefellesskap og forplikte seg på Moseloven og omskjærelsen.
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Israel da ville ha blitt en hindring for evangeliets utbredelse. Ja, ikke bare det, men også selve budskapet ville ha blitt forandret. Judaismen ville ha ødelagt evangeliet, slik vi ser eksempel på i Galaterbrevet. Her advarer Paulus mot lovtrelldom.
For å hindre at Guds frelsesplan med verden skulle strande i Israel, måtte jødefolket nøytraliseres. Derfor har de fått et dekke over sitt hjerte, ikke bare når det gjelder Jesus Messias men også når det gjelder forståelsen av sin egen Bibel, vårt Gamle testamentet (2 Kor 3,14-16).
Det ser ut for å ha være en guddommelig tanke at evangeliet skal få utbre seg på sine egne premisser. Ordet alene skal være virkekraftig og uavhengig av nasjonal opprinnelse. Ethvert folkeslag skal få ta imot evangeliet ut fra sine egne forutsetninger. Den jødiske tradisjon kunne lett ha blitt et anstøt. Derfor, for at evangeliet uhindret skulle få gå sin gang, måtte jødene settes ut av spill. Jødenes forherdelse var nødvendig.
Erstatningsteologien
Så noen ord om erstatningsteologien. Det er en teologisk oppfatning som går helt tilbake til den første kristne kirke. Justin Martyr som levde i det annet århundre går for å være opphavsmannen. Parolen var at jødene hadde myrdet Den rettferdige. Derfor hadde den kristne kirke erstattet jødene som det nye gudsfolket. Alle de løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid, var nå overført på kirken.
Jødenes rolle som bærere av Gudsåpenbaringen var forbi. De hadde ikke lenger noen rolle å spille i Guds frelseshistorie. Det historiske Israel var blitt avløst av det åndelige Gudsrike som er den kristne kirke.
Utrolig nok har denne forestillingen holdt seg like fram til vår tid. At denne oppfatningen ikke harmonerer med klare ord både i Det gamle og Nye testamentet har åpenbart ikke vært nok. I vår tid har moderne teologisk forskning, den såkalte historisk-kritiske forskningsmetode, tjent til å understøtte erstatningsteologien. Begge disse retningene innenfor teologien nedvurderer Det gamle testamentet.
Fagteologene har trukket den slutning at Bibelens løfter i historiens løp gjennomgår en utvikling, en transformasjon som det heter i de kretser, som gjør at løftene stadig må nytolkes. Det vil si at de tillegges et annet innhold, får en annen betydning enn det de opprinnelig hadde.
Løftene blir åndeliggjort, og da snakker man ikke lenger om et Israel etter kjødet, men om et åndelig Israel. I dette skjemaet blir det historiske Israel teologisk uinteressant.
Vel, erstatningsteologi og den teologiske forskning er egne tema som vi ikke skal komme mer inn på her. Men poenget i vår sammenheng er at begge disse teologiske tilnærmingsmåtene gjør at Israel som Guds folk blir åndelige og ikke historiske realiteter. De blir på en måte skjøvet ut av Bibelen, og det kan forklare hvorfor kirken føler seg fri til å behandle dagens Israel slik de selv finner det for godt.
Avslutning
Israels utvelgelse ligger fast til evig tid. Pakten som ble inngått med fedrene Abraham, Isak og Jakob er en evig pakt. Det har ingen begrensning i tid.
At Israel er et ulydig og gjenstridig folkeferd har ingenting med saken å gjøre. Utvelgelsen hviler på Guds nådeløfter og disse kan ikke settes ut av kraft.
Herren åpenbarer seg gjennom sitt folk. I nytestamentlig tid skjer dette i to avdelinger. Først ved at folket forherdes for at evangeliet skal komme ut til alle mennesker. Dernest ved at folket en dag skal komme til tro på den Messias de i sin tid korsfestet. Israels omvendelse vil bli et mektig vitnesbyrd for alle mennesker.
Israel er fremdeles Guds folk og løftene står fremdeles ved lag. Dette gir grunn til lovprisning og takknemlighet.
Herrens handlemåte med Israel er et trøstefullt budskap til alle oss som har tatt sin tilflukt til Ordet.
