Fra Bibelsk Tro.Nr. 3 - 2013.
Av Per Haakonsen.
Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid, det er vi alle enige om. Men langt fra alle vil være enige i at Israel er Guds folk også i nytestamentlig tid. I dag vil nok de fleste si at jødene er å forstå på lik linje med andre folkeslag og staten Israel på lik linje med andre stater. I folks bevissthet er nok tanken om at Israel skulle ha en særstilling, visket helt bort.
For et par år siden var jeg i et hageselskap da vertinnen kom bort til meg og spurte , med en viss forferdelse i stemmen: du tror vel ikke at Israel er Guds folk?
Det var åpenbart at hun forsto implikasjonen: for var Israel å forstå som Guds folk, så kunne vi andre ikke oppføre oss slik som vi gjorde. Det ville være å krenke Gud selv. Vedkommende som ikke var kristen, forsto intuitivt at den som forbanner Israel ville selv komme under forbannelsen.
Og det er nettopp dette som gjør at vårt forhold til Israel ikke først og fremst er et akademisk spørsmål. Det er ikke en sak som kan forvises til våre teologiske læresteder. For som vår bekymrede vertinne var inne på, så har denne saken en praktisk side som angår oss alle enten vi tror eller ikke.
Vårt forhold til jødene vil være bestemmende for vårt eget folks skjebne. For enten blir vi gjenstand for Guds vrede eller for Guds velsignelse. Da blir det ikke likegyldig hvorledes vi stiller oss til jødene eller til staten Israel. Vår forståelse av Israel er opp gjennom årene blitt farget av Midtøsten- konflikten. Israel er blitt utsatt for en voldsom kritikk, en kritikk som til tider er så usaklig at det grenser til antisemittisme.
Det siste skudd på stammen i så måte er barneombudets forslag (Anne Lindboe) om å erstatte omskjæring av gutter med en symbolsk handling. Dette er blitt behørig kommentert i Israelsk presse.
Caroline Glick i Jerusalem Post sa syrlig at barneombudet foreslår at jødene bør skifte religion. Som kjent er omskjæring paktstegnet på at Israel er Guds utvalgte folk. Forslaget kan sammenliknes med tanken om at Israel skulle opphøre og være en jødisk stat. Det ville jo ha løst alle problemer i Midtøsten.
Øivind Kopperud som er forsker ved Holocaustsenteret, har sagt at antisemittismen i Norge er ikke erkjent fordi den er en trussel mot vårt eget selvbilde. (foredrag 12.05.11). Det vil si at vi vil ikke vedkjenne oss at vi er slik som vi faktisk er.
Kirken negativ til Israel
En ting er at verdslige mennesker, som ikke kjenner sin Bibel, stiller seg negativt til Israel. Verre er det at også kirken og store deler av kristenfolket gjør det samme.
Bare i det siste tiåret har ledelsen i Den norske kirke kommet med mange forskjellige utsagn som klart har tatt parti for palestinerne og mot Israel. Våre kirkeledere har kommet med en lang rekke nedsettende bemerkninger om Israel. Det kunne ha vært fristende å liste dem opp, men det vil føre for langt.
Blant Den norske kirkes viktigste samarbeidspartnere i Midtøsten er en luthersk minikirke som ledes av biskop Munib Younan. Han talte på kirkemøtet i Øyer i 2008, og han var vertskap for biskopenes besøk i Midtøsten på foråret 2010.
Munib Younan, som nå er leder for Det Lutherske Verdensforbund, er kjent for sin anti-Israelske holdning. Han nekter for at jødene har noen bibelsk eller historisk rett på sitt hjemland. Den kirken han leder, har sluttet seg til det palestinske Kairosdokumentet fra desember 2009.
Dette dokumentet, også kalt ”Et sannhetens øyeblikk,” gjenspeiler den arabiske forståelse av Midtøsten-konflikten og er et frontalangrep på staten Israel. Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen behøver å være i tvil om at det med ”israelsk okkupasjon” menes hele det landområdet som staten Israel ligger på. Sett under ett, er dette et skrift som ligger mye nærmere islam enn kristendom.
Den norske kirke har ikke desto mindre trykket dokumentet til sitt bryst. Det går fram av en uttalelse fra bispemøtet mars 2010. Uttalelsen inneholder flere allmenetiske betraktninger men ikke en eneste bibelhenvisning. En bispeuttalelse uten et eneste Gudsord. Det viser i hvilken grad politikken har tatt over styringen i kirken.
Vi tar også med at da krigen i Gaza raste på sitt verste i 2009, stod tidligere biskop Gunnar Stålsett fram og sa at det var stridende mot den kristne tro og mot Bibelen å gi støtte til den israelske krigføringen. Han anmodet kristne om å vende Israel ryggen.
Vel, vårt forhold til jødene er et tema vi skal komme tilbake til i morgen. Poenget med å nevne det her er å få fram at vi på ingen måte betrakter jødene som Guds utvalgte folk. Uten at vi selv er klar over det, har vi stilt oss inn under Guds dom med alt hva det innebærer.
Vi skal nå vende oss til Bibelen. Guds ord viser oss at jødene ikke bare en gang i tiden var Guds folk, men fremdeles er det. Da er det mest nærliggende å begynne med utvelgelsen slik vi finner det beskrevet i Det gamle Testamentet.
