Fra Karmel.net/6. april 2015.
Av Knut-Einar Norberg i USA.
Den såkalte «fredsprosessen» mellom Israel og Palestina-Araberne er ingen prosess i seg selv. Den er blitt til en industriplattform, hvor byråkrater og politikere på jakt etter nye muligheter finner ny karriere, bedre lønn og status som uunnværlig for menneskeheten og medias synsende yndling.
De vet meget godt, at de ikke vil bli arbeidsledig med det første. De forsvarer sine posisjoner og sine nasjoners økonomiske bidrag til denne «prosessen» med sitt arbeid, som krever mer enn noe annet. De har gjort seg selv uunnværlig for «freden».
«Fredsprosessen» i Midt-Østen er angivelig den diplomatiske forestillingen, som har strukket seg lengst i moderne historie. Noen vil starte tidsregningen fra tiden rundt Den første Verdenskrig, da Jødenes aspirasjon om eget hjemland for alvor begynte å ta form, etter at Britene tok over kontrollen av mandatområdet Palestina fra Det Ottomanske Imperium.
Kommisjonsrapporter, formelle og uformelle samtaler og forhandlinger, krig og debatter har fulgt med i generasjonene, som er gått. Den foreløpig siste runden i disse forhandlingene kan skrives tilbake til inngåelsen av Oslo-avtalen fra 1993 – for 22 år siden.
Den Amerikanske Presidenter har forsøkt tvunget igjennom den ene avtale etter den andre, og avdankede politikere i USA har gjort karriere i å reise i skytteltrafikk mellom Washington, Jerusalem, Ramallah og FN i New York. Og arbeidet deres er så dyrebart og viktig, at disse, «fredens emissærer» bare må fortsette dette.
I år er det 70 år siden Den andre Verdenskrig ble avsluttet. Ikke ved forhandlinger, men ved at den ene parten (den gode parten) vant over den andre (onde) parten. Hele krigen tok til sammenligning med «fredsprosessen» i Midt-Østen – fem år.
