18. juni 2015.
1. OBAMA OVERGAV ISRAEL MED FULLT OVERLEGG
I en artikkel i Wall Street Journal denne uken, skrev Israels ambassadør til USA fra 2009 – 2013 Michael Oren, at President Obama overgav Israel og Netanyahu med fullt overlegg.
Oren refererer til den spenningen, som var og fremdeles er, mellom de to lederne, og sier at Netanyahu har grunn til å være oppbragt. Obama har forandret tradisjonelle Amerikanske posisjoner angående Israel, og han brydde seg ikke om å informere Netanyahu om sine beslutninger på forhånd.
Spesielt nevner Oren, at Obama ved å akseptere Den Grønne Linjen (våpenhvilelinjene fra 1949), som grunnlag for forhandlinger, og dermed skjære bort de viktigste bosettingene, er dette en fullstendig kapitulasjon til kravene fra Den Palestinske selvstyremyndigheten (PA) – og en fullstendig reversering av politikken til tidligere Presidenter.
Obama gjorde til og med et poeng av å kreve stans i Israelske utbygginger av bosettinger i områder, der PA hadde godtatt slik bygging, som for eksempel i visse deler av Jerusalem. Ifølge Oren var det å posisjonere USA ved siden av PA samt å oppnå en avtale med Iran - to hovedmål. Obama satte for seg selv.
Dette forklarer. hvorfor hoved-stridsspørsmålene mellom ham og Netanyahu blir avdekket akkurat på disse to områdene. Oren skriver. at også Netanyahu begikk feil, men disse var ikke med overlegg, og den israelske statsminister ba også om unnskyldning for dette. Det fantes derfor en årsak til den mye publiserte «leksjonen», som Netanyahu ga Obama i 2011 – en leksjon, som ble vidt fordømt både i og utenfor Israel og førte til et enda kaldere klima mellom de to lederne.
Kommentar:
Vi hørte aldri noe kritikk av Obama fra Oren, mens han var ambassadør. Det nærmeste, han kom kritikk, var å si, at «ingen har monopol på å gjøre feil.» Oren ønsket selvsagt åpne dører i Amerikanske diplomatiske og politiske kretser, og holdt derfor en lav profil. Hans artikkel, en smakebit på, hva hans bok, som snart kommer ut, vil omhandle, bekrefter rett og slett, at man aldri kan stole på, at diplomater og politikere forteller hele sannheten.
Måten å vurdere politikere på, mens de fremdeles er i embetet, er ved å se på konsekvensene av deres handlinger. Svært ofte må man da bortse fra deres uttalelser, ettersom disse blir brukt til å tåkelegge de virkelige sakene.
Når det gjelder Obama, er konsekvensene av hans politikk klar: Den Iranske atomtrusselen er større enn noensinne, og det internasjonale samfunnet velger i økende grad side med PA mot Israel. Vi hadde ikke behøvd Oren til å fortelle oss om Obamas anti-Israelske agenda, men den Amerikanske Presidentens fordommer blir nesten umulig å fornekte, når en person som Oren, som har sett det hele fra innsiden, så tydelig bekrefter dette.
2. Å BOIKOTTE ISRAEL ER OFTEST UTSLAG AV ANTI-SEMITTISME
De siste få månedene har vi sett en ny bølge av initiativ iverksatt av BDS, eller i BDS-bevegelsens ånd (BDS er forkortelse for Boikott – Frakobling - Sanksjoner). Målet for denne kampanjen, som ble startet av de Palestinske Araberne, er å isolere Israel på alle områder, økonomisk, diplomatisk, politisk, akademisk, kulturelt og på hvilke andre områder, de kan finne.
De bruker beskyldninger om okkupasjon, menneskerettsbrudd og apartheid til å rettferdiggjøre slike aksjoner. I det siste har det blitt gjort et forsøk på å ekskludere Israel fra den internasjonale fotballorganisasjonen FIFA; den Britiske nasjonale studentunionen kunngjorde sin støtte til BDS-kampanjen; telegiganten Orange kom med liknende uttalelser, før de gjorde retrett; PA kjører en kampanje for å trekke Israel for ICC for krigsforbrytelser; og krav er fremmet fra EU om å merke produkter produsert i Judea og Samaria (Vestbredden) med den hensikt å gjøre det lettere å boikotte disse.
Listen kan gjøres mye lengre. En artikkel i Washington Post sist mandag tok opp BDS-fenomenet og slo fast i overskriften: «Å boikotte Israel er ikke anti-Semittisme.» Samtidig som den omhyggelig pekte på, at Jøder også er en del av BDS-bevegelsen, sa artikkelen: «Jødedom er en religion med universelle verdier. Israel er en suveren stat. De har brutt internasjonal lov ved å okkupere Vestbredden og Øst-Jerusalem.
Ifølge aksjonens forsvarere er boikottaksjonen et ikke-voldeligt forsøk på å vise motstand overfor denne okkupasjonen på samme måte som, sanksjonene overfor Sør-Afrika uttrykte motstand mot Apartheid.
Hat mot Jødedom eller Jøder, som er det, som betegner Antisemittisme, ser ut til å være fraværende fra disse boikottaksjonene.»
Kommentar:
I teorien trenger ikke BDS-aktivistene å være Antisemittiske. Det er teoretisk mulig å tro, at påstandene til BDS-bevegelsen er riktige, og at å boikotte Israel er en måte å hjelpe de Palestinske Araberne på.
Man må imidlertid være ekstremt uvitende og naiv for å mene dette. BDS-bevegelsen skjuler så masse bevis for å kunne bygge sin sak, at seriøse sannhetssøkere ikke rimeligvis er å finne i deres rekker.
For det første så er BDS-kampanjen fullstendig løsrevet fra historiske fakta, som taler om et historisk Jødisk nærvær i landet. Man nevner heller ikke nyere tids historie med Arabisk aggresjon for å ødelegge den Jødiske staten.
For det andre så overser BDS-aktivistene fullstendig de trusler, som Israel står overfor fra en rekke terrororganisasjoner.
For det tredje så vrir BDS-aktivistene på fakta og produserer løgner ved å gjøre ondsinnede sammenlikninger mellom Israel og Sør-Afrika – sammenlikninger, som enhver sannhetssøkende person lett kan avsløre som ugyldige.
For det fjerde: BDS-bevegelsen overser fullstendig Israels enorme anstrengelser for å gjøre livet bedre for de Palestinske Araberne, så vel som det faktum, at 97 % av dem allerede lever under PA-styre.
For det femte: BDS-aktivistene er blinde for PA's aAntisemittiske agenda, som gjennomsyrer et helt samfunn, og de frikjenner PA fra dets utallige og systematiske overtredelser av grunnleggende menneskerettigheter.
På bakgrunn av alle disse kjensgjerninger, som enten blir oversett eller tiet i hjel, så mangler BDS-bevegelsen enhver troverdighet. Man må utgå fra, at de overnevnte fakta er kjent for BDS-aktivistene, og at deres representanter, selv om de fremstiller seg selv som talsmenn for moral og samvittighet, i virkeligheten opptrer høyst umoralsk.
Det er derfor vanskelig å unngå den konklusjon, at BDS-bevegelsen er grunnleggende Antisemittisk. De, som henger seg på dette toget uten å sjekke den mest grunnleggende bakgrunnsinformasjon, er våre dagers «nyttige idioter»; de har blitt forledet til å tro, at de kjemper for en god sak.
3. PA's SAMLINGSREGJERING MOT OPPLØSNING
På onsdag kom det inn rapporter om, at samlingsregjeringen mellom Hamas og Fatah ville bli oppløst, muligens innen 24 timer. Samlingsregjeringen ble dannet i mai 2014, men har ikke vært særlig effektiv. Den har forsøkt å utføre sine plikter under overvåkning av den virkelige lederen av Den Palestinske selvstyremyndigheten, Mahmoud Abbas, som også er leder for Fatah.
Hamas og Fatah er ekstremt mistenksomme overfor hverandre, og samarbeid dem imellom har vært nærmest ikke-eksisterende. Fatah er interessert i å ta kontroll over Gaza igjen, noe Hamas ikke er villig til å la skje. Hamas på sin side har sterk støtte i de PA-kontrollerte områdene på Vestbredden, og Fatah blir seriøst utfordret av dem der.
Nyhetene, om at samlingsregjeringen kan bli oppløst, kommer etter en periode med økende samarbeid, eller i det minste forståelse, mellom Israel og Hamas. I det siste har flere organisasjoner, som identifiserer seg med IS dukket opp på Gaza-stripen og utfordret Hamas’ autoritet.
Hamas har arrestert noen av deres medlemmer, og som svar har disse organisasjonene begynt å sende raketter mot Israel. De truer med å fortsette inntil fangene blir løslatt. Hamas, som ikke er klar for enda en Israelsk invasjon på Gaza-stripen, forsøker derfor å forhindre rakett-utskytningene. Så her har vi et sjeldent tilfelle, der Hamas’ og Israels interesser sammenfaller.
Kommentar:
Tidspunktet for Abbas’ beslutning om å oppløse samlingsregjeringen kan meget vel være del av et internt maktspill med Hamas. PA-lederen er redd for, at et varmere forhold mellom Israel og Hamas vil spille ham ut på sidelinjen og kanskje føre til anerkjennelse av en egen myndighet på Gazastripen.
Hans frykt er imidlertid grunnløs. Grunnlaget for Hamas’ eksistens er Israels ødeleggelse. Enhver oppvarming av forholdet dem imellom vil bare være taktisk og midlertidig. Når det gjelder de fortsatte styret av PA, vil Abbas trolig innsette en ny regjering uten Hamas og fortsette med å lede denne. Han er ikke spesielt plaget av det faktum, at hans periode som valgt leder tok slutt for fem år siden.
Heller ikke det internasjonale samfunnet ser ut til å være plaget av dette, og de fortsetter å støtte ham økonomisk, politisk og moralsk. Internasjonalt fortsetter man også, av uforståelige grunner, å kjempe for at Abbas skal få sin egen stat. Det kommer til å bli en utfordrende oppgave for fremtidige historikere å forsøke å forstå vår tids politikere.
4. NOTATER
Forut for offentliggjøring av FN's Sikkerhetsråds undersøkelser om Israels handlinger under konflikten rundt Gaza sist sommer, utga en multi-nasjonal gruppe av tidligere høytstående militære og politiske ledere sin egen rapport angående operasjon ‘Protective Edge’. Gruppen besto av 11 personer fra USA, Tyskland, Nederland, Spania, Italia, Australia og Colombia. Den hadde fullt samarbeid med Israel, både på politisk og militært nivå, da de besøkte Israel sent i mai.
Leder for delegasjonen var general Klaus Naumann, tidligere stabssjef for den Tyske hæren og formann for NATO's militærkomité, den øverste militære offiser i NATO. Gruppen fant, at Israel gjennom måneder hadde søkt å unngå en konflikt på tross av å ha utstått rakettangrep mot sivile. Til sist ble man tvunget inn i en forsvarskrig.
Ifølge rapporten var Hamas’ bevisste hensikt å ramme Israelske sivile, mens de selv brukte Palestinske sivile som menneskelige skjold, en opplagt krigsforbrytelse. «Vi tror, at Israelske styrker i alminnelighet handlet forholdsmessig slik, det kreves av lovene for krigføring. Ofte gikk Israel lenger enn de forventede juridiske prinsippene om forholdsmessighet, nødvendighet og dømmekraft,» stod det i rapporten.
«De tiltakene, som ble gjort. gikk ofte mye lenger enn kravene i Genève-konvensjonen. Noen ganger satte de Israelske liv på spill. Til en viss grad undergravde disse tiltakene også IDF's (den Israelske hærens) effektivitet, ettersom de midlertidig stanset militære operasjoner og på den måten tillot Hamas å omgruppere og bunkre opp.»
Forskere fra De Israelske antikvitetsmyndigheter (IAA) lyktes i å pusle sammen 3.000 år gamle potteskår av en leirkrukke med en gammel inskripsjon fra Kong Davids tid. Potteskårene ble oppdaget under utgravinger i 2012 ved Khirbet Qeiyafa, i Elah-dalen vest for Jerusalem.
Inskripsjonen Ishba’al ben Beda (Ishba’al Bedas sønn) ble funnet inngravert på krukken i gammel Kanaaneisk skrift. Navnet Ishba’al Ben Shaul er kjent fra Bibelen (Isjbosjet i Norsk Bibel). Han regjerte over Israel på samme tid som David (2 Sam 2:8-10; 1 Krøn 8,33).
«Det er interessant å merke seg, at navnet Ishba’al finnes i Bibelen, og nå også i de arkeologiske opptegnelser,» sier professor Yosef Garfinkel i Det arkeologiske Institutt ved Det Hebraiske universitetet. «Dette navnet ble bare brukt under Kong Davids tid.
Navnet Beda er unikt og finnes ikke i gamle inskripsjoner eller i den Bibelske tradisjon,» tilføyde Garfinkel. Oppdagelsen av inskripsjoner fra Kong Davids tid er et svært nytt fenomen. Inntil for fem år siden var ingen inskripsjoner kjent, som daterte seg fra det tiende århundre f.Kr. fra Judeas kongedømme. I senere år har fire inskripsjoner blitt offentliggjort: to fra Khirbet Qeiyafa, en fra Jerusalem og en fra Bet Shemesh.
5. HISTORISK TILBAKEBLIKK: 15. MARS 1962
Syriske fiskebåter bryter våpenhvileavtalen med Israel, som slo fast, at Syrerne ikke skulle ha adgang til Galileasjøen. Samtidig skyter den Syriske hæren mot Israelske båter og bønder i dette området. Israel bestemmer seg for, at de må handle, og om kvelden den 16. mars angriper soldater fra Golanibrigaden, ledet av Mota Gur, de Syriske stillingene i Nukeib og Kursi, som befinner seg 200 - 300 meter fra kysten.
Operasjonen har kodenavn Snunit. Imidlertid så venter Syrerne angrepet, og de er flere i antall, enn den Israelske etterretningen hadde beregnet. I fullt måneskinn har de Israelske soldatene intet overraskelsesmoment. Slaget er voldsomt, men til slutt klarer den Israelske hæren å erobre de Syriske stillingene. Prisen er imidlertid høy, syv soldater blir drept. I tillegg blir Ya’akov Dvir savnet. Ingen spor er funnet etter ham til denne dag.
I dag står det et lite minnesmerke om slaget på en bakketopp langs veien nær Kursi, der den tidligere Syriske stillingen i Nukeib lå.
