Fra Bibelsk-tro.no/Nr. 4 - 2013.
Av Göran Holmgren.
Han er kalt for ”Den evangeliske trubaduren”. I år er det 200 år siden sangeren og predikanten Oscar Ahnfelt ble født. Vi skal her rette oppmerksomheten på noe av hans liv og gjerning. Ahnfelt var et spesielt Guds redskap i vekkelsestidene på 1800-tallet. Den sangskatten han samlet og sang fra, spredte velsignelser på 1900-tallet og helt inn i vår tid.
Barne- og ungdomsårene
Osckar Ahnfelt ble født i Gullarps prestegård like utenfor Eslöv i Skåne den 21. mai 1813. Han var yngst av seks brødre og en søster. Ganske tidlig viste Oscar musikalske anlegg. Likevel var det knapt noen i hjemmet som trodde at han kom til å vie seg til musikken.
I likhet med sine brødre skulle han naturligvis studere. Da faren, prosten Jonas Ahnfelt, i 1829 sammen med familien flyttet til Knästorp forsamling utenfor Lund, var sønnen Oscar 16 år gammel. Han begynte å studere teologi i Lund, men etter hvert dros han stadig mer mot den musikalske banen.
I 1840 begynte Oscar Ahnfelt på det Musikalske akademiet i Stockholm. Gleden var stor, nå skulle han få vie seg helt til musikken. Men det ble ikke riktig slik som han hadde tenkt seg.
Det åndelige gjennombruddet
Ahnfelt hadde helt klart gode resultater å vise til i løpet av sine musikkstudier på akademiet. Men midt i den ytre musikkens livlige harmonier opplevde han en tiltagende disharmoni i sin sjel. Den uroen han kjente på i sitt indre var Guds vekkende røst.
Oscar hadde vokst opp i et kristent hjem. Han hadde vært en trofast kirkegjenger og aldri bevisst ”gått ut i verden”. Likevel var det noe som manglet. Jesus hadde aldri blitt hans eiendom og personlige skatt.
Ahnfelt kjempet med sin sjelsuro inntil forandringen kom 1. påskedag i 1841. Da besøkte han, uten at det var planlagt, den engelske kirken (Betlehemskirken) der Carl Olof Rosenius talte. Rosenius ”talte om Kristi oppstandelseskraft og nytte, først innfor Gud å framstille oss rettferdiggjort og fullkomne, samt deretter i oss, da vi tror dette, virke frigjøring fra syndens makt og herrevelde.”
Guds hellige Ånd førte evangeliets budskap inn i Ahnfelts hjerte. Han fikk fred i sin sjel – en harmoni som ikke engang musikken hadde kunnet gi ham. Den stunden ble epokegjørende for hele Ahnfelts gjenværende liv. Fra da av ble det knyttet et vennskapsbånd mellom Oscar Ahnfelt og C. O. Rosenius som varte livet ut.
Mørke og lys
Etter en kort tid av nyvunnet lykke og glede over frelsens rikdom i Kristus, kom Ahnfelt, som så mange andre inn i anfektelsens dype mørke. Kampen ble hard. Sjelesørgeren Rosenius forsøkte å hjelpe ham, og han skrev flere brev til vennen Oscar. I et av dem var følgende vers:
O, Oscar, min broder, som klagar,
att Herren förglömt dig förvisst
och ser nu blott jämmer och brist!
Ej Gud och hans Krist
förändras av växlande dagar,
fast du nu ej tycker just så,
Hans nåd är densamma ändå – ändå.
Til slutt vek mørket og lyset vendte tilbake til Ahnfelts sjel. Disse dype åndelige erfaringer ble sikkert til stor nytte i hans kommende forkynnergjerning. Spørsmålet om den fremtidige livsoppgaven ble på ny aktuelt etter omvendelsen.
I villrede om Guds vei med sitt liv begynte Ahnfelt etter musikkstudiene som musikklærer i Stockholm. I 1844 giftet han seg med Clara Strömberg som også var kommet til åndelig liv etter at hun hadde hørt Rosenius tale. Hun ble en trofast støtte for ham i hjemmet og i den kristne virksomheten.
Ektefellene Ahnfelt gjennomgikk en hard prøvelse da begge barna deres, Oscar Jonathan og Maria Elisabeth døde i tidlig alder (sønnen 3 år, datteren 6 måneder). Men de fikk nåde til å hvile i troen på den Herre som alltid handler rett med sine barn og vender alt til det beste.
Hva han tar, og hva han giver,
Samme Fader han forbliver,
Og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.
Sangeren og musikeren
Etter sitt åndelige gjennombrudd begynte Oscar Ahnfelt å komponere melodier til mange av fremfor alt Lina Sandells og C. O. Rosenius sine sanger. Det var i deres vennekrets han kjente seg åndelig hjemme. Ahnfelt skrev ingen sangtekster selv, men sang og spredte det som andre hadde skrevet ned i sine sanger.
At Ahnfelt hadde sangens gave, ble raskt kjent for mange og med sin sang nådde han store skarer med Guds ord. Ja, i visse bygder gikk folk ”mann av huse” for å høre ham synge og spille.
Ahnfelt hadde sin egen stil ved sangfremføringene. Før han begynte å synge og spille, gav han seg god tid til å pusse brilleglassene og stemme sin selvlagde tistrengs gitar som han deretter håndterte med stor dyktighet.
Typisk var også at han ikke ville ha noen sanghjelp av tilhørerne. Han foretrakk å synge selv. En dame som likevel med sin pipende stemme forsøkte å synge med, fikk en mild tilrettevisning da Ahnfelt stoppet opp midt i sangen og sa: ”Klemte mor seg?”.
Etter hvert begynte Ahnfelt å gi ut små sanghefter med tittelen ”Åndelige sanger”. Dette prosjektet kunne gjennomføres fordi den kjente operasangerinnen Jenny Lind bidro økonomisk. Hun hadde på den tiden fått kontakt med både Rosenius og Ahnfelt, som ble henne til åndelig hjelp.
I årene 1850 – 1877 gav Ahnfelt ut tolv hefter med åndelige sanger. Disse ble senere samlet i en sangbok, ”Ahnfelts sånger”, som er utgitt i hele 58 opplag. Det vitner om hva disse sangene har betydd for det åndelige livet i Sverige på 1800- og 1900-tallet.
Sangenes velsignelse sprer seg også inn i dagens kristenhet ved at flere av dem også er med i nåværende sang- og salmebøker. Budskapet i disse sangene er først og fremst Kristus-sentrert. Jesu forsoningsgjerning for syndere av alle slag betones. Samtidig finnes både den vekkende og innbydende tonen der på en tydelig måte.
Fra en sang, som Ahnfelt ofte sang til frigjøring for mislykkede, nølende og tvilende syndere, siterer vi her noen vers:
Våga dig dristelig
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Så var evige Faderens råd:
Mänskan frälstes av idel nåd,
Enfödde Sonen det gjort.
Våga dig dristelig
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Du har intet, blott synd och skam,
Prisa endast Guds dyra Lamm,
Som oss har köpt med sitt blod.
Våga dig dristelig!
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Visst all ondska i hjärtat bor,
Visst kan syndernas mängd bli stor,
Större dock Frälsaren är.
Predikanten
Oscar Ahnfelt hadde ikke bare sangens og musikkens gave. Gjennom vennen Rosenius ble han ledet også inn i predikantens oppgave.
Etter noen få forsøk som taler, begynte han i 32-års alderen å reise rundt som predikant og sanger på heltid. Taleferdene gikk hovedsakelig til Sør- og Mellom-Sverige. Men det ble også en del reiser til Nord-Sverige, samt en og annen tur til Danmark og Norge.
På denne tiden var Guds Ånd på en særskilt måte virksom i våre land. Vekkelsens vinder blåste over ulike bygder. Oscar Ahnfelt fikk gjennom sin forkynnelse i sang og tale være et Herrens redskap til vekkelse og åndelig liv for mange.
En biograf beskriver hans talevirksomhet på følgende måte: ”Ahnfelt var ingen vekkelsespredikant på linje med vår nåtidige oppfatning. Heller ikke praktiserte han amerikanske vekkelsesmetoder med såkalte ettermøter. Han behøvde ikke trenge seg inn på mennesker for å spørre om deres sjelstilstand, fordi de kom til ham i stedet med ønske om samtale angående disse ting.
Nokså betegnende er følgende episode: En smed ble en gang grepet til tårer under hans tale, og da én bad Ahnfelt snakke med mannen, svarte han rolig: ”La mannen være i stillhet! Gud utfører nok verket.”
Medvind og motvind
I 1851 flyttet Ahnfelt med sin familie fra Stockholm til Karlshamn der han bodde til sin død i 1882. Ahnfelt hadde fått særskilt god inngang i Blekinge og Skåne. Gjennom flyttingen kom han nær til disse virkefeltene. Allerede vinteren 1853 fikk Ahnfelt oppleve vekkelse på det nye bostedet. Guds Ånd virket mektig i Karlshamn på denne tiden. Bare i løpet av noen uker kom minst et 30-talls til tro. Mange av dem var ungdommer.
Selv skriver Ahnfelt om denne tiden: ”En særlig grad av nåde er utgytt over vår venneskare her i byen, ja, på en måte som jeg tidligere aldri har vært vitne til. Av Herren er det skjedd og det er et under i våre øyne.”
Men Ahnfelt opplevde ikke bare medvind i sin virksomhet. Han fikk også kjenne motvind og ble motarbeidet på ulike måter. Motstanden kom fra ulike kanter, ikke minst fra stedets presteskap.
I mer enn et desennium av hans første virketid som predikant gjaldt jo fremdeles konventikkelplakaten fra 1726, som forbød folk å samles til åndelige sammenkomster utenfor kirkens ordinære gudstjenester. Loven ble praktisert mer eller mindre restriktivt på ulike kanter, men for Ahnfelt innebar den både motstand og forfølgelse. Konventikkelplakaten ble opphevd først i 1858.
Men midt under alle vanskeligheter virket Gud, og Ahnfelt fikk gå i ferdiglagte gjerninger til stor velsignelse for mange. Det bør legges til at i en del bygder var prestene vennlig innstilt til Ahnfelts virksomhet og støttet den – noen etter at de selv hadde kommet til levende tro gjennom hans forkynnelse.
Mot havn
De ti siste årene av Ahnfelts liv ble det lagt en sordin over den frimodige sangeren og predikanten. Det kom seg først og fremst av to forhold: Forsoningsstriden og den vaklende helsen. I 1872 blusset den såkalte forsoningsstriden opp. Denne striden berørte og engasjerte mange innen datidens svenske kristenhet.
Paul Peter Waldenström begynte frimodig å eksponere en ny forsoningslære. Han fornektet Guds vrede over synden og at Gud måtte forsones gjennom en reell straffelidelse av Kristus som vår stedfortreder. Waldenström lanserte tanken om at forsoningen bare gjaldt i subjektiv mening, det vil si at mennesket skal forsone seg med Gud.
Det var mange som stod opp til forsvar for den gamle objektive forsoningslæren – blant annet uttrykt i 2. Kor 5,18f – som også Luther og Rosenius hevdet klart.
Oscar Ahnfelt ble en av dem som opponerte kraftigst mot den nye læren. Hans kamp for den bibelske forsoningslæren, med både en objektiv og en subjektiv side, bidro nok til at de siste årene i Ahnfelts liv ble preget av tretthet og vaklende helse.
I tillegg til de nedsatte kroppskreftene kom også langvarige åndelige anfektelser og vansker med å tro. Ahnfelt uttrykte det selv slik: ”Jeg tviler ikke på sannheten av det jeg selv har forkynt, men jeg må nå tro det med kamp. Jeg har vanskelig for å - for egen del å holde fast det jeg har forkynt for andre.”
Herren så til sin trette tjener og lot ham slutte sitt liv i tillit til den frelse Jesus, gjennom sitt på korset utgytte blod, vant til fortapte syndere. Den 22. oktober 1882 fikk Ahnfelt flytte til den verden der det ikke finnes noen strid og sykdom. Ahnfelts siste ord på jorden ble: ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.” Dette ordet står også på hans gravstein på kirkegården i Karlshamn.
Til sist tar vi med to omtaler om ham fra den nekrologen som Budbäraren publiserte etter hans død:
”Ahnfelt hadde kun ett mål for sin åndelige virksomhet, og det var å opphøye og forherlige Jesus Kristus, som elsket oss og gjenløste oss til Gud med sitt blod. Derfor dreide hans taler seg nesten utelukkende om emner som pekte i den retningen.”
”Hvilken stor og nær sagt umålelig betydning Ahnfelts åndelige sanger alt har hatt og heretter kommer til å ha for det kristelige livets skikkelse og utvikling i vårt land, det vil først bli åpenbart i evigheten.”
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
Litteratur Folke Elowsson: Gestalter och episoder ur den kristna sångens historia. BV-förlag, 1992.
Oscar Felt: Psalm – och sångförfattare i Sionstoner. EFS Bokförlag, 1944.
Oscar Lövgren: Oscar Ahnfelt: Sångare och folkväckare i brytningstid,1932.
Joseph Persson: Oscar Ahnfelt – en andlig trubadur. EFS Bokförlag, 1944.
(Fra ”Pietisten” med tillatelse fra forfatter)
