"Er Jesus livets brød for os?"Fra "Livets brød".
Av Øivind Andersen.
Avskrift: Kurt Vidar Lehre, 2010
”Jesus sier til dem: Jeg er livsens brød, den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste". (Joh. 6,35)
Til tider kan det se ut som om Jesus og kristendommen begynner å bli populær. Slik har det av og til vært ned gjennom tiden, og slik var det flere ganger tilløp til å bli mens Jesus var her på jorden.
Umiddelbart foran det vi leser om i det ordet, var det slik. Jesus hadde gjort bespisningsunderet i ørkenen. Og så kom de og ville gjøre ham til konge. Den som kan skaffe mat og skape gode økonomiske kår, blir snart populær. Jeg synes jeg hører folket: Han er mannen! Han er Messias! Han må vi gjøre til konge! Ham vil vi følge!
Men da gikk Jesus fra dem.
Den slags hadde han ingen interesse av. Først sender han sine disipler av sted med båten over til Kapernaum-siden. Så gikk han selv opp i fjellene - alene. Han hadde sine tanker, sine kamper - og sitt å tale med sin himmelske Far om. Og det forsto ikke folket seg på. Ikke engang disiplene forsto stort av dette. Derfor ville han være alene.
Men folket flest gav seg ikke så lett. De ble natten over på det stedet Jesus hadde gjort bespisningsunderet. Siden de hadde sett ham gå alene opp i fjellene, håpet de han ville komme ned igjen. Og de tenkte vel disiplene også ville vende tilbake fra Kapernaum-siden neste morgen, om ikke for annet så i alle fall for å hente Jesus.
Men Jesus kom ikke igjen, heller ikke disiplene. Og da hadde de ikke annet å gjøre enn å dra over til Kapernaum de også. Men da finner de til sin store overraskelse at Jesus er kommet før dem. Og straks henvender de seg til ham: Rabbi, når er du kommet hit? Denne henvendelse er uttrykk for at de fremdeles ønsket å gjøre ham til konge. Det skjønner vi av den måten Jesus svarer dem på.
Arbeid ikke for den mat som forgår
Det ser ofte stort ut i slike episoder. Og det kan hende de kristne tenker slik som disiplene gjorde den gang: Nå kommer det endelig! Endelig begynner da folk å få øynene opp for Jesus!
Da Oxford-bevegelsen grep sinnene her i landet for noen år siden, var det mange kristne som tenkte slik. Jeg hørte en forkynner si: I dag er det blitt populært å være en kristen. Og han la ikke skjul på at han mente kristendommen nå skulle komme til å gjennomsyre hele samfunnslivet.
Men hva svarte Jesus?
Når det var så mye om å gjøre for folk at de gav seg natten over, det hender ikke hver dag - så skulle en tro Jesus måtte imøtekomme dem, eller i det minste anerkjenne deres iver etter ham. Det ville de fleste kristne ledere i dag ha gjort: Om vi ikke kan være enige med folk akkurat i det de ivrer etter, må vi i aller fall anerkjenne deres iver! Men hva gjør Jesus?
Han viser at han slett ikke har noen interesse verken for det de ivrer etter eller for selve deres iver. Folket er ganske på avvei! Han verken kan eller vil imøtekomme dem! Dette uttrykker han med disse ord: Arbeid ikke for den mat som forgår!
Og for å forstå Jesus riktig, skal vi gjengi dette ord nøyaktig etter tankegangen i grunnteksten. I eders arbeid? nemlig for at Guds rike skal komme - , da la det ikke gå ut på mat som forgår!
Isteden stiller han seg frem som den han i virkeligheten er: Livets brød.
Jeg er livets brød: den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal ikke tørste.
Han er kommet for å gi evig liv? Både er han livets brød og den som gir dette brød!
Og nå blir spørsmålet: Er Jesus livets brød for oss?
Har vi den rette innstilling overfor ham? Eller er også vi - i vår søken etter Jesus og i vårt arbeid for Guds rike - fristet til å arbeide for den mat som forgår? For her skal du merke deg hva Jesus egentlig mener med "ikke å arbeide for den mat som forgår".
Han tenker ikke på det rent materielle strev, matstrevet som vi kaller det. Naturligvis kan dette ord med rette rettes mot også det: men Jesus sikter meget dypere enn som så i denne advarsel. Han advarer oss mot at vi søker etter ham og i vårt arbeid for hans rike, skal arbeide for mat som forgår! Er vi fristet til det?
Noe av et som taler alvorligs til meg her, er det vi kan kalle kristne organisasjoners og kirkesamfunns kappløp om å få fatt i folket. Kjenner du ikke spørsmålene: Hvordan skal vi få fatt i folket? Hvordan skal vi få høynet moralen i samfunnet? Hvordan skal vi vinne ungdommen? Hvordan skal vi vinne barna? Og mange, mange andre spørsmål av samme art.
Men er ikke dette rett, spør du? Skal vi ikke nå folket? Trenger ikke moralen å høynes? Skal vi ikke vinne barna og de unge? Jo, mer enn noen av oss forstår!
I sannhet er det nettopp dette Jesus også vil! Han vil nå folket. Han vil inn i samfunnslivet. Han vil alt dette og meget mer! Vær viss på det!
Men det er bare det: I arbeidet for alt dette, fristes vi - uten riktig å forstå det selv - til å arbeide for den mat som forgår! Eller hvordan er det? Har Guds rikes arbeid noen gang vært bedre organisert i vårt land enn nå?
Visselig ikke! Kristelig aktivitet mangler sannelig ikke blant oss. Å, hvor arbeides det ikke! Vi må få kristendommen inn i dagspressen, sier noen. Vi må påvirke kulturlivet, sier andre. Vi må prøve å elske fram kristen kunst, sier den tredje.
Ja, det tales om at kristendommen må prøve å påvirke den faktor som dessverre er blitt så altfor viktig i folkelivet: kinematografene.
Jeg skal være den siste til å si noe ondt om den trang som ligger bakom dette. For selve trangen etter at Gud må gripe inn blant oss, er av Gud. Men jeg må spørre: Hva er resultatene? Jo, dessverre: I stedet for å påvirke verden synderlig med kristendommen, er kristendommen blitt merkbart påvirket av verden!
Skillet mellom den kristne og ikke kristne er for en stor del jevnet ut! - En av de største synder Guds ord nevner - De kristne er jevnt og sikkert begynt å skikke seg mer og mer lik verden. Og vi har fått verden og dens innflytelse like inn i vårt kristelige arbeid. Mange ting som var utenkelig for en menneskealder siden, er ganske alminnelig i dag.
Tenk på all den verdslige musikk vi har på våre møter! De alvorligste ord om Jesus og hans død for våre synder, synges på de letteste revy melodier - i full valsetakt eller med jazz - og swingrytmer og dertil svarende harmoniseringer. Dette er ingen uvesentlig ting. Det er åndsmakt i musikken. Og den virker så meget sterkere, fordi den virker i det ukontrollerte område av vårt sjeleliv. Tenk da på hva det betyr å ha en åndsmakt i sangen som strider mot Kristus og budskapet om ham! Det er den som fanger, og det er for dens - ikke for tekstens - skyld man bruker slike sanger - for å ha noe som trekker på folket, noe som kan skape den rette "stemning". I slik åndelige atmosfærer foregår mange vekkelser. Er det underlig at resultatet blir som det blir? ?
- Hva ville du si om en predikant opptrådte og forkynte evangeliet i revykostyme? Bespottelse, svarer du. Men er det da bedre med den verdslige musikk? Forskjellen er bare den at alle ville forstå at det var galt at predikanten opptrådte i revykostyme, men ikke at den verdslige og lettsindige musikken virker likedan.
Tenk på hvor alminnelig det er i dag at kristelige foreninger arrangerer sportskonkurranser på søndagene!
Og meget annet kunne jeg nevne. Og likevel er ikke disse ting i og for seg det verste. Det verste er det som disse ting er symptomer på - verdsliggjørelsen i arbeidet.
I vår innstilling i arbeidet for Guds rike er vi mer verdsliggjort enn vi forstår. Det kvantitative går foran det kvalitative. Det som ruver og rar seg ut menneskelig sett, betyr mer enn Guds ords og Guds Ånds stille og grundige arbeid.
Og alt sammen er begrunnet med: Vi må da gjøre noe for at Guds rike skal komme!
Jovisst vil vi ha Jesus til konge! Naturligvis skal det dreie seg om ham! Men resultatet - Det begynner flere og flere å innse - er kraftløshet og mangel på den Hellige Ånd. Midt i alt vi gjør for å gjøre Jesus til konge, går han hen og skjuler seg.
Resultatet er at vi er blitt så lite mottagelige for det Jesus vil gi oss og være for oss! Hvorfor går det slik? Fordi vi arbeider for den mat som forgår!
Vi har satt oss for mange foreløpige mål - riktignok for å nå det endelige: Vinne sjeler for Kristus. Men foreløpige mål er intet annet enn mat som forgår. Og vi skal dyrt komme til å måtte sanne: Det er farlig for en kristen å sete seg foreløpige mål.
Det er ikke for intet Jesus sier til oss: "I eders arbeid - for Guds rike -, da la det ikke gå ut på mat som forgår!" Her kan vi lære av å se litt på kirkens forfallsperioder. Hvordan har det vært da?
Jo, nettopp da er det man har lagt slik vekt på meget av det vi ser så mye av nå. Da er det man har snakket mest om å nå folket. Da er det man har spurt hva man skal gjøre for å høyne folkets moral.
For hva viser slik tale? - Den viser de kristnes kraftløshet. Og den burde besinne oss på at det vi trenger, er omvendelse og fornyelse i forhold til Herren.
I kirkens åndelige forfallstider er mange av de prektigste bygninger blitt til. Da tenkte man meget på slikt. Da utviklet det seg med ritual og formvesen. Da kom de foreløpige mål i forgrunnen.
Jeg hørte en gang en kunstner som fikk i oppdrag å male kirkens forfall. Vet du hva han malte? En praktfull kirkebygning.
Skal vårt arbeid gå ut på slikt? Vi kan gjøre det på andre måter enn å bygge hus. Vi kan gjøre det i selve den måten hvorpå vi utbygger våre kristelige organisasjoner. Og i den måten hvorpå vi anlegger vårt sjelevinnerarbeid og ved de midler vi bruker.
Trenger vi ikke å stanse for Jesu advarsel i dag? Arbeid ikke for den mat som forgår? Å, om vi ville stanse og høre! Det vil nok angripe oss sterkt. Men for en velsignelse det skal komme ut av det!
Tenk om Jesus hadde gitt etter for de mange krav hin dag! Tenk om han hadde latt seg kåre til konge på deres vilkår! Da hadde verden ikke hatt noen Frelser eller noe håp. Men det er heldigvis utenkelig.
I steden talte Jesus slik at alle forlot ham. Først ble mengden og populariteten borte. Straks etter ble mange som hadde skilt seg ut fra mengden og begynt å tro på ham som Messias og mer og mindre å følge ham, også borte. De tok anstøt av hans tale om seg selv og det han var kommet for å gjøre.
Til sist ble det bare de tolv igjen. Og Jesus spør dem: "Vil også I gå bort!" Det så ikke særlig storslagent ut lenger. Men hva ble resultatet? Først et av de klarest vitnesbyrd om hvem Jesus er og hva han er kommet for. Men dernest ser vi at det enkle evangelium, der det får inngang, frelser menneskene og gjennomsyrer hele folkelivet!
Det høres ut som en selvmotsigelse: Men der hvor Guds folk ikke brydde seg om "å nå folket" i den forstand vi har talt om det ovenfor, der hvor arbeidet ble lagt på ordet om korset og blodet - den mat som varer ved til evig liv -, der nådde de folket! Der kom vekkelsen. Der var surdeigen virksom!
Tenk på apostlene - ikke minst på Paulus! Var de innstilt på "å nå folket" eller på å høyne folkets moral eller på de mange andre ting som opptar oss nåtidskristne så svært? Langt ifra! De hadde oppgitt verden som uforbederlig. De tenkte bare på å kunne frelse så mange som mulig ut av den ved ordet om korset. Og de la arbeidet på den mat som varer ved til evig liv. Men de nådde det vi arbeider forgjeves for!
Tenk på de gamle legpredikanter! Lite ansett var de, der de gikk fra hus til hus med Bibelen og sitt enkle vitnesbyrd om Kristus. Ofte var de forfulgt, mistenkeliggjort og harselert. Men de var ikke til å komme forbi! For Guds kraft var virksom i dem, og den kjentes i alle kretser. Endog Kristiania-bohemen på Karl-Johan merket virkningen av dem. Vekkelsen gikk fra landsende til landsende, og kuliminerte i 1905. hele folkelivet ble fornyet gjennom deres innflytelse! Er det ikke slikt vi trenger i dag?
Det er et vidunderlig ord Jesus møter oss med her: Arbeid for den mat som varer til evig liv!
Hvilken mat? Likesom Faderen har liv i seg selv, sier han, så har han sendt sin egen Sønn til verden for at vi skal leve ved ham!
Alt vi trenger for å leve med Gud, er gitt oss i Jesus! Den som finner Jesus, har det evige liv! Du kan være hvem du vil og hvordan du vil, finner du Jesus, er du frelst og får det nye livs krefter i deg! Vil du arbeide for det? Du, som ikke har funnet ham, vil du sette alt inn på å finne ham?
Du som tror på ham: Alt vi trenger for å vinne menneskene, ja, for å gjennomsyre hele samfunnet med en virkning som motvirker alt ondt, er gitt oss i evangeliet! Det er den mat som varer ved! Det er det vi skal arbeide for! Det kan se mørkt ut. Tenk for eksempel på alt som drar ungdommen bort fra Guds ords påvirkning: kinematografene, ukemagasiner, dårlig litteratur og simple fornøyelser, verdslige interesser og meget annet. Og det kan friste oss - og har fristet oss - til å bruke verdens egne metoder for å vinne dem.
Men jeg spår: Får Jesus gjøre oss mottagelige for seg, og får vi nåde til å arbeide for den mat som ikke forgår, kommer Gud til å nå folket.
Kulturlivet har skiftet, og problemene er stadig blitt nye gjennom Guds rikes historie. Gang på gang har de kristne stått ovenfor det vi står ovenfor i dag: Det måtte en nyorientering til når det gjaldt arbeidsformer og metoder.
Tenk for eksempel på de veldige problemer som oppsto da dampmaskinen var oppfunnet og storindustrien begynte. I sannhet så det håpløst ut.
Men så snart de kristne - om enn formene for arbeidet skiftet - var tro mot evangeliet, så de ikke satte seg foreløpige mål, men arbeidet for det og med det, kom den tid da Gud fikk bryte igjennom! Det kan også vi få oppleve!
Men da må Jesus først og fremst være livets brød for oss! Og dermed er vi kommet tilbake til spørsmålet vi begynte med: Er Jesus blitt livets brød for oss? Og er det å formidle dette brød vårt arbeid går ut på?
Det er tappen som det hele dreier seg om. Vi vil nok gjerne vite mer konkret hva vi skal gjøre og hvordan vi skal legge det an. Og det er så visst ikke galt å arbeide på det også, når det skjer på rette måte. Men jeg gjentar: Det at Jesus er livets brød for oss og at vårt arbeid går ut på det, det er hva det hele egentlig kommer an på.
Hvordan får vi del i Jesus som livets brød?
Det er karakteristisk hva jødene spør om som svar på Jesu ord om å arbeide for den mat som forgår: Hva skal vi gjøre? Slik spør mange i dag og: Hvilke gjerninger skal vi gjøre?
Så snart Jesus taler om at vi skal sette alt inn på å få det Gud gir, går våre tanker til Sinai. Til loven. Men la oss ta spørsmålet opp! Hvilke gjerninger krever Gud av oss? Ingen! Han vil bare gi. Og gi alt!
Men det er likevel ett vilkår: Å tro Jesus! Han er livets brød. Men dette brødet må etes. Det må tilegnes av deg og meg. Og det skjer ved tro. Jesus bruker ete og drikke som billedlige uttrykk for det å tro. Tror du på Jesus? Vil du tro på ham? Her er dem som svarer: Jeg kan ikke tro! Jeg har prøvd, men det er umulig for meg. Om Gud bare ville gi meg et tegn, gi meg noe håndgripelig!
Her svarer Guds ord: Det kommer ikke saken ved, om du kan tro eller ikke. Spørsmålet er om du vil. Eller for å si det på en annen måte: Har du bruk for Jesus? Har du fått bruk for syndenes forlatelse? Har du ikke det, da kommer det av at du ennå ikke har fått se sant på deg selv. Da kan det ikke hjelpe deg med all verdens tegn. Ja, om Jesus møtte deg legemlig og talte til deg, hjalp det ikke. Der en ikke tror Jesu ord, hjelper intet annet!
Det du trenger er å omvende deg! Du må slutte å trekke deg unna når Jesus taler til samvittigheten. Det er her du sitter fast. Du vil ikke ha sannheten om deg selv og ditt forhold til Gud frem for din samvittighet!
Har du derimot bruk for Jesus, så du sier: Det er intet i verden jeg trenger som Jesus og syndenes forlatelse hos ham, men jeg kan ikke tro! - Da svarer Guds ord: la hele spørsmålet om troen fare og kom til Jesus uten å få det til å tro. Kom til Jesus nettopp med det at du ikke kan tro, ja, nettopp fordi du ikke kan tro!
Ja men, Jesus sier jo jeg må ha tro? Det underlige er - og det høres som en selvmotsigelse - at den som ikke kan tro, men likevel vender seg til Jesus som han er, han tror! Du misforstår ganske hva troen er. Du tenker på noe som har med din forstand å gjøre, når du tenker på troen. Du kan ikke fatte og forstå hva du leser i Ordet og hva du hører mange kristne vitner om. Men du innser at du har bruk for Jesus.
Du trenger å være klar over at her er det ikke spørsmål om hva du får inn i din forstand, men om ditt hjerteforhold til Herren!!! (Rom. 10,11-13)
Og hører du ikke hva Jesus sier om troen her? Jeg er livsens brød, den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noen sinne tørste. Komme til ham og å tro på ham, er den ene og samme ting!
Du skal også merke at det heter tro på, ikke tro om. Her er spørsmål om et tillitsforhold. Det er ganske enkelt spørsmål om du har tatt din tilflukt til ham! Har du det? Da tror du! Da er du frelst! Men hvorfor får jeg ikke fred? Spør du. Fordi du ser på deg selv i stedet for på ham som du tar din tilflukt til!
Det er ikke din tro som skal gi deg fred, men det at du stoler på hva han sier til deg: Dine synder er deg forlatt!
Ved å høre og tro syndens forlatelse fikk de fred som kom til Jesus mens han var her på jorden. Slik får menneskene fred i dag også.
Alle som tror på Jesus, vil jeg minne om hva det ligger i det at Jesus kaller seg livets brød. Det må etes hver dag! Den som tror på ham, eier ham! "Den som tror på Sønnen, har evig liv".
----
Skal vi la ordet få oss til å sette alt inn på å eie ham? Og, skal vi arbeide for ham, sette alt inn på evangeliet? Er vi villige til det? Da skal Guds rike ennå ha en fremtid blant oss! For Jesus og han alene er livsens brød!
Og han er nok! Han er alt vi trenger til liv og gudsfrykt.
-----------------------
Udg: Gry Forlag År: 1966
