Fra Bibelsk
Tro.
Nr. 4 og 5 - 2008.
Av Per Haakonsen.
1. Erstatningsteologien har å gjøre med Israel og Israels plass i vår bibelforståelse.
Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid. Det er vi alle enige om. Men hva er Israels plass i nytestamentlig tid? Er Israel fremdeles å forstå som Guds folk eller har det fått en annen rolle?
Her er det mange synspunkter og meningene spriker. Den gjengse oppfatning både i kirken og blant folk flest, er at Israel av i dag er å forstå som et folk på lik linje med andre folk. Det har ingen særstilling. Vi kan heller ikke gi dette folket noen særbehandling fordi det en gang var Guds folk. Israel av i dag har ikke spesielle rettigheter på grunn av den stilling det en gang hadde, sies det.
Israels plass i vår bibelforståelse dreier seg ikke bare om teologi. Det er også et politisk spørsmål, fordi at i vår tid går dette emnet også rett inn i Midt-Østen konflikten. Våre teologer er således veldig tilbakeholdne med å utstyre Israel med noen bibelske fortrinn, som politisk forstått, skulle kunne gå på bekostning av palestineraraberne. Dersom man for eksempel skulle trekke frem Bibelens landløfte, ville det av mange bli oppfattet som en ren provokasjon.
Erstatningsteologien fungerer altså ikke i noe teologisk vakuum, men emnet har klare politiske overtoner. Det kan det være greitt å ha i mente. For vår del vil vi la politikken ligge og ta fatt på teologien og historikken omkring begrepet.
2. Hva er så erstatningsteologi?
Ja, det ligger i selve ordet at det er noe som skal erstattes. Israel i den gamle pakt skal erstattes med den kristne kirke i den nye. Det er den kristne kirke som er det nye gudsfolket, det nye Israel.
Betydningen av dette er at alle de løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid, nå overføres på Kirken.
Landløftet blir erstattet med Guds rike. Med Guds rike menes kirken her på jord og himmelen i evigheten. Løftet om land som Abraham, Isak og Jakob fikk av Herren, var selvsagt noe håndgripelig og konkret. Men erstatningsteologien åndeliggjør disse løftene. Det historiske og materielle innhold i løftene blir borte og de knyttes ikke lenger til Israel.
Det samme skjer med andre sentrale løfter som ætteløftet og velsignelsen.
Israel er ikke lenger Guds folk fordi det er bare de troende i Kristus – altså kirken. Israel er heller ikke lenger bærer av velsignelsen, for det betinger et rett Gudsforhold og det har ikke lenger jødene, men kirken.
Med andre ord, den kristne kirke har tatt jødenes plass. Den rolle og den betydning jødefolket hadde i gammeltestamentlig tid er forbi. Jødene har gjennom sin vantro så å si eliminert seg selv som Guds folk. Det er kirken som nå er bærer av landløftet, sammen med ætteløftet og velsignelsen, de tre løftene som til sammen utgjorde Israels utvelgelse.
3. Erstatningsteologien opptrer som regel ikke eksplisitt, men er innarbeidet som en selvsagt forutsetning i de teologiske resonnementer. Det er også grunnen til at mange kan si at de ikke har hørt om dette før. Erstatningsteologien opptrer som regel når fagteologene skal forklare hvorledes det forholder seg med de løfter, tilsagn og profetier som vi finner i Det gamle Testamentet.
Blant fagteologer er det vanlig å si at vi med Det nye Testamentet er kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien, som skyver Det gamle Testamentet i bakgrunnen. Løftene i Det gamle Testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd, men må nytolkes. Denne nytolkningen har flere varianter, som vi ikke skal komme inn på. Men felles for dem alle er at de åndeliggjøres.
Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at ”Mitt rike er ikke av denne verden”. Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere.
Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.
Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye Testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.
Her ser vi hvorledes erstatningsteologien opptrer sammen med andre hovedstrømninger innenfor teologien. Det mest påfallende i disse resonnementene er at løftenes konkrete, historiske side er borte vekk. På samme måte som også Israel som Guds utvalgte folk, er borte vekk. Israel eksisterer i nytestamentlig tid kun som et folk blant folkene.
4. Det er selvsagt noe sant i det teologene sier, ellers hadde de ikke fått gjennomslag for sine synspunkter. Vi vet at alle løftene i Det gamle Testamentet har en åndelig side, det gjelder også landløftet. Bibelen taler jo om en ny himmel og en ny jord, og om det nye Jerusalem som skal stige ned av himmelen gjort i stand av Gud selv. Land her i tiden blir i åndelig forstand også land i evigheten. Så langt er det riktig.
Men når landløftet i sin materielle og konkrete betydning blir borte og ikke lenger knyttes til Israel, så har man foretatt et grep som det ikke finnes dekning for.
Videre er det riktig å si at vi som kristne har del i Guds velsignelse og vi er alle Guds barn. Alle som bekjenner troen tilhører den ætt som Gud har utvalgt. I åndelig forstand er vi alle Abrahams barn og vi har fått del i de løfter som tidligere bare gjaldt Israel.
Men det blir galt når disse frelsesløftene taes fra Israel og utelukkende blir anvendt på kirken. Skulle ikke da jødene lenger ha del i Guds velsignelse? Skulle de ikke lenger være Guds utvalgte ætt?
Ja, vi må spørre med Paulus: ”Har da Gud forkastet sitt folk?”
Og vi vet svaret: ”Langt derifra! .. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (Rom. 11.1-2).
At Gud forut kjente sitt folk betyr at Gud fra evighet av har vedkjent seg dette folk og derfor ikke kan forkaste det. Utvelgelsen står ved lag, sier Paulus, ”for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på”. Med nådegaver og kall menes blant annet de løfter som dette folket har fått.
Det nye Testamentet har altså en klar bekreftelse på at løftene til Israel i den gamle pakt fremdeles står ved lag etter sin ordlyd. Paulus foretar ingen åndeliggjøring av løftene.
5. Hvordan kan det da ha seg at kirken trekker helt andre konklusjoner?
Vel, erstatningsteologien er en forklaring.
En annen forklaring går under betegnelsen historisk-kritisk bibelforskning. Den har sine røtter i opplysningstiden på 1600-tallet og har vokst seg stadig sterkere siden.
Den har ført med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og Nye testamentet som to atskilte skriftsamlinger, der Det nye Testamentet har forrang fremfor Det gamle.
Det gamle Testamentet har havnet i skyggen. De beretninger og profetier vi finner der, blir bare å forstå som ”modeller” eller ”bilder” på de hendelser som skal finne sted i Nytestamentlig tid.
Den historisk-kritiske bibelforståelse har alltid stått sterkt i det teologiske miljø i Norge. Menighetsfakultet som jo har gått for å være et konservativt fakultet, har helt fra begynnelsen av i sin hundreårige historie, stått for en historisk-kritisk bibelforskning.
Den eneste lærer ved MF som prinsipielt distanserte seg fra denne metoden, var Carl Fredrik Wisløff. For dette møtte han meget sterk motbør fra sine kolleger og ble til slutt skviset ut av MF. Allerede i 1938 kunne Ivar P. Seierstad, i en debatt med Carl Fredrik Wisløff, erklære at de som ønsket at MF skulle gå inn for et fundamentalistisk bibelsyn, fikk skape seg et nytt og helt annet fakultet.
Vel, vi skal ikke gå nærmere inn på skriftsynsdebatten her, men jeg må som et hjertesukk få si at jeg tror ikke det norske kristenfolk har tatt dette alvoret innover seg. Det står om hvorledes Bibelen skal leses og forståes. Det står kort sagt om bibelsynet. Dette er kjernen i mange av de mange saker som er oppe i tiden. Når vi ikke forstår dette, så blir det til at vi driver med strømmen uten at vi egentlig får med oss hva som skjer.
For vår del vil vi slå fast at Det gamle Testamentet må leses etter sin ordlyd. Jesus er selv Ordet. Han er selve ordlyden også i Det gamle Testamentet. Et forsøk på å radere ut Ordet, blir et forsøk på å radere ut Jesus selv.
Kirken kan ikke erstatte Israel. Det er meningløs tale og har Det nye Testamentets eget vitnesbyrd i mot seg.
Heller ikke kan man dele opp Bibelen i to selvstendige bøker. Hele Bibelen er Guds ord. ”Den hele Skrift er innblåst av Gud”, står det å lese i 2. Tim.3.16. Her må vi være enige med Hugo Odeberg som skriver at det går ikke an å forkaste Det gamle ´Testamentet til fordel for Det nye.
Om det Gamle testamentet taes bort, sier han, blir ikke Det nye Testamentet igjen, men ingenting blir igjen. Slik blir det fordi Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle.
Vel, temaet var erstatningsteologi og nå skal vi se litt på hvorledes erstatningsteologien har utviklet seg i kirkens historie.
6. Så litt kirkehistorie.
Erstatningsteologien kom meget tidlig inn i den kristne kirke. Et av de første skriftene som vitner om en antijødisk holdning er det såkalte Barnabas-brevet. Det ble forfattet rundt år 130 etter Kristus og stod meget sentralt i Oldkirken. Skrivet er en nøye gjennomgang av Det gamle Testamentet og her heter det at Israel aldri har vært Guds paktsfolk. Denne oppgaven har fra første stund vært tildelt den kristne kirke. Skrivet setter altså et spørsmålstegn ved Israels frelseshistoriske rolle i det hele tatt.
Justin Martyr (død år 165 e. Kr.) levde omtrent samtidig med tilblivelsen av Barnasbrevet, og han var den første mer betydningsfulle enkeltperson som formaliserte tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter. De gammeltestamentlige løfter var overført til kirken. Dette gjaldt også landløftet. Ja, så langt gikk Justin i sin erstatningstanke at han mente at Israels land fra nå av rent fysisk tilhørte den kristne kirke.
Justins forståelse av jødene var meget negativ. Han så på jødene som et ubotferdig folk som fra naturens side var disponert for vantro, og utelukket muligheten for omvendelse og tro for jøder. Dertil ga han jødene alene skylden for Jesu død.
Justin sine tanker vant dessverre oppslutning blant andre ledere i Oldkirken.
Johannes Chrysostomos (344-407) som levde i siste halvdel av det fjerde århundre, utviklet læren om Kristusmordet. På grunn av denne forbrytelsen slo han fast at for jødene fantes det ”ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse.” ”Gud hater dere”, var budskapet.
Chrysostomos også kalt ”gullmunnen” for sine store talegaver, tilregnes også forfatterskapet til den populære tanke at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massakrert jøder, har handlet som et redskap for den guddommelige vrede.
Kirkefader Augustin (354-430) som levde omtrent samtidig med Chrysostomos, maktet ikke å distansere seg fra ham. Tvert om skriver han i sin ”Traktat mot jødene” at jødene bare hadde livets rett fordi de i sin fornedrelse skulle være et ”vitnesbyrd om sin egen urett og om vår sannhet”. ”La dem få leve blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket.”
Dette er jo forskrekkelig tale fra Oldkirkens fedre. De fleste av dem ble også martyrer og vi har lært å respektere dem. Deres blod ble jo kirkens sæd. Utvilsomt skal vi ha respekt for den trosstyrke og det lederskap som de viste. Deres krasse utfall mot jødene kan også på ett sett vis forståes. For det var jødene som var årsak til mye av den forfølgelse og lidelse som kristne i Oldkirken ble påført.
Romerriket hadde rett nok domsmakten og det var de som påbød keiserdyrkelsen. Men jødene var blant de fremste til å angi kristne og til å hisse opp folkemassene. Når kristne ble brent, sies det at jødene var blant de ivrigste til å samle ved til bålet.
Dessuten var det i de første århundrene også en sterk konkurranse mellom jødedom og kristendom som religioner. Jødene så på kristendommen som en trussel mot sin egen religion. Så i sum kan vi si at det var et nokså gjensidig motsetningsforhold.
Men når dette er sagt, så var oldkirkens utfall mot jødene, selvsagt ikke i tråd med den kristne tanke om nestekjærlighet og tilgivelse. Og det å stenge jødene ute fra frelsen, var jo hårreisende.
7. Etter at kirken var blitt anerkjent i Romerriket, og i år 380 også blitt statsreligion, hadde den en gylden anledning til å bygge ned motsetningsforholdet til jødene. Forfølgelsen var opphørt og tiden var inne for å vise Jesu Kristi sinnelag mot sine tidligere plageånder.
Dessverre gikk det ikke slik. Tvert om, kirken utnyttet sin nye maktposisjon og iverksatte en rekke praktiske tiltak mot jødene. I år 415 ble det for eksempel forbudt å bygge nye synagoger i Romerriket. Men allerede på kirkemøtet i Elvira i Spania i år 300, hadde kirken forbudt ekteskap mellom jøder og kristne. Kristne fikk heller ikke lov til å spise sammen med jøder. Kirken førte en politikk som gikk ut på å isolere jødene og gjøre dem til annenrangs borgere i samfunnet.
Denne holdningen har siden fulgt kirken som en svøpe og vært årsak til mange ulykker. I Middelalderen fikk vi for eksempel påbudet om at alle jødene skulle bære et spesielt kjennetegn på klesdrakten, en ide som nazistene senere kopierte. Kirken gikk også i bresjen for å opprette egne ghettoer for jødene og for å stenge jødene ute fra alle ledende stillinger i samfunnet.
Verst var selvsagt de forfølgelsene som gikk på livet løs. Her kan vi nevne den spanske inkvisisjon på slutten av 1400 tallet og utvisningen av 300 000 jøder under kong Ferdinand og Isabella. Korstogene som stod under Pavens velsignelse må også nevnes. Det er anslått at ca en fjerdedel av den jødiske befolkning i Frankrike og Tyskland ble myrdet under det første korstoget. Da korstoget omsider kom til Jerusalem i 1099, fortsatte myrderiene av jødene der.
Vel, dette var noen eksempler. Bildet er ikke helt svart. Det skal sies at Pavekirken til tider prøvde å stoppe de verste overgrepene mot jødene. Men dette unnskylder ikke de mange overgrep som kirken direkte eller indirekte hadde medansvar for.
8. Neste mulighet eller korsvei kirken hadde for å endre kurs overfor jødene, var Reformasjonen.
Martin Luther (1483-1546) tok et radikalt oppgjør med den Katolske kirke på mange sentrale punkter, men den katolske kirkes forståelse av jødene lot han bli stående. På den måten ble den evangelisk lutherske kirke aldri noe korrektiv til den katolske lære. Tvert om, mot slutten av sitt liv kom Luther med hatefulle utfall mot jødene. I traktaten ”Om jødene og deres løgner” (1543) foreslo han å brenne synagogene, ta fra dem bønnebøkene og med trussel om dødsstraff forby rabbinerne å undervise – for å ha nevnt noe. I en preken like før sin død oppfordret han å drive alle jøder ut av Tyskland.
Disse tankene har på mange måter stått modell for antisemittismen like frem til vår tid. Den såkalte krystallnatten, som minnes hvert år - natten til 10. november -ble av Hitler-Tyskland lagt til Martin Luthers fødselsdag. Nazistene behøvde ikke lage noen spesiell begrunnelse for denne ugjerningen. Det var bare å lese opp av Luthers skrifter.
Men la oss for all del tilføye at Martin Luther som reformator, var en stor og viktig person. Hans teologiske arbeider og hans søndagsprekener kan fremdeles leses med stort utbytte. Det var i forhold til jødene at han sviktet.
9. Denne lille historiske skissen tjener til å vise at erstatningsteologi ikke bare er et isolert stykke teologi. Det dreier seg ikke om teologi uten praktiske konsekvenser. For hva er det som skjer?
Jo, først avkler man jødefolket all verdighet og all rettmessighet. Jødene er ikke lenger Guds folk. Løftene i Det gamle testamentet tilhører dem ikke.
Dernest gir man jødene skyld for hele Jesu lidelse. Jødene fremstilles som Kristus-mordere. Ved å fremstille jødene på denne måten, har man lagt grunnlaget for i neste omgang å kunne forakte og forfølge dette folket.
Til slutt kunne nazistene trekke den logiske konklusjon, at jødene er ”untermensch” som ikke hadde livets rett.
Poenget er her at kirkens teologi fungerer som premissleverandør og moralsk begrunnelse for de overgrep jødefolket er blitt utsatt for opp gjennom historien og fremdeles blir utsatt for. Det er kirken som i sin fordømmelse av jødefolket har åpnet for forfølgelse. Og her må jeg si meg enig i Mariasøstrene, som i et skriv om kirkens forfølgelse av jødene opp gjennom historien, sier: ”Skjønt nazismen var antikristelig, var det egentlig den kristelige antisemittismen som gjorde Holocaust mulig.” Dette er et sterkt utsagn. Her sies det for det første at erstatningsteologi er antisemittisme og dernest at kirken må bære et medansvar for Holocaust.
I vår tid er det i første rekke araberne som har overtatt det nazistiske tankegods. Jødene må bort fra arabisk jord, heter det, og ifølge Koranen skal jødene hates inntil enden.
Fra mer hjemlige trakter kan vi sitere Jostein Gaarder. I en kronikk fra 5.august i 2006 kunne vi lese: ”Det er på tide å øve inn en ny lekse. Vi anerkjenner ikke staten Israel.” ”Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse.” ”Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at…Gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og licence to kill.”
Skribenten Mona Levin sa i et tilsvar at det var det styggeste hun hadde lest siden ”Mein Kampf”.
10. Det er paradoksalt og grusomt at kirken har forfulgt sine egne åndelige røtter. Enda verre blir det når forfølgelsen skjer med utgangspunkt i en bestemt bibelforståelse. Det viser hvor galt det bærer når løftene i Det gamle Testamentet ikke lenger forståes etter sin ordlyd. Respekten for det jødiske folk blir helt borte.
Spørsmålet nå er hvorledes fremtiden vil se ut. Vil kirken makte å distansere seg fra en tradisjon som er så inngrodd og som til alt overmål springer ut fra oldkirken og oldkirkens troshelter?
Blant de signalene vi finner i vår tid har vi noe gode og noen dårlige.
Først må vi si at den katolske kirke har til en viss grad greidd å snu båten. I lys av Holocaust og jødenes lidelse under annen verdenskrig har kirken gått i seg selv. Et høydepunkt i så måte var pave Johannes Paul II reise til Jerusalem i mars 2000. Flankert av sine toppkardinaler ba han om tilgivelse for de lidelser kirken opp gjennom historien har påført det jødiske folk. Det var ingen spesiell henvisning til Holocaust, men i et dokument to år tidligere ber Vatikanet om unnskyldning for de katolikker som sviktet under nazistenes forfølgelse av jødene. Det er et langt skritt i riktig retning, men det gjenstår å se hvorledes denne erkjennelsen vil nedfelle seg i de katolske kirker verden rundt.
Den evangelisk lutherske kirke har hatt større problemer. Så sent som på et møte i 1964 opprettholdt Det Lutherske Verdensforbund den tradisjonelle lære om erstatnings-teologien. Der benektet man at Jesus-troende jøder kunne bevare sin identitet som jøder innenfor rammen av sin tro på Jesus Kristus. Senere har det imidlertid kommet mer positive uttalelser. Men eftersom den lutherske kirke ikke taler med én røst, så er det vanskelig å få en skikkelig oversikt.
Dagens versting er trolig den ortodokse kirke. Det er da også i Russland og Øst-Europa noen av de verste jødeforfølgelsene har funnet sted. I den ortodokse kirke lever erstatnings-teologien i beste velgående. Kirkens liturgi har flere anti-semittiske passasjer. I påskelitturgien som er felles for alle ortodokse kirker, blir jødene fremstilt som Kristusmordere. Gjentagne ganger under gudstjenesten ber menigheten om at jødene må få unngjelde for sin synd.
11. Vel, vi skal ikke kaste stein når vi selv sitter i glasshus. I mer enn hundre år har det i vår hjemlige høymesse vært gjort forbønn for jødene. ”Lukk opp troens dør for alle hedninger og for Israels folk”, og ”samle inn hedningenes fylde og Israels rest”, slik lød det. Men efter revisjonen av liturgien på slutten av 70-tallet, forsvant denne bønnen ut av bruk. Jødene ble ikke lenger nevnt. Tanken var at Israel ikke lenger stod i noe særstilling og følgelig kunne man ikke be spesielt for dette folk. Dette viser hvorledes antisemittismen har krøpet inn i vårt eget kirkerom.
Den kirkelige holdning er motsatt av det den burde være. For vi skulle jo ha trodd, at når jødene kom tilbake til sitt eget land, så begynte man også å trekke visse teologiske slutninger av dette.
Opprettelsen av staten Israel kunne jo sees på som en begynnende oppfyllelse av landløftene i Det gamle Testamentet. Men det har kirkens talsmenn med Menighetsfakultet, Mellomkirkelig Råd og andre kirkelige organer blånektet for. Jødenes tilbakevending kan ikke sees i sammenheng med de gammeltestamentlige profetier. Endog Israelsmisjonen har problemer her.
12. Hva skulle så en rett holdning til Israel være?
Ja, det er åpenbart: glede og takknemlighet over at Gud står ved sine løfter. Når Gud tar seg av sitt folk og gir dem landet tilbake, blir jo det en bekreftelse på at han ikke har løpt fra sine løfter i den gamle pakt. Og at dette skjer, blir jo et mektig vitnesbyrd for alle troende. Gud våker over sitt ord, så han fullbyrder det. Israels samling i fedrenes land, blir jo en bekreftelse på Ordets sannhet. Bibelens løfter blir å stole på.
Det er litt fristende å trekke frem noen ord som nåværende Biskop Kvarme skrev for ca 25 år siden. Han sier: ”Folkets hjemvendelse og nærvær i fedrenes land burde i dag få plass i vår forkynnelse og i våre bønner: I våre bønner skal vi gi uttrykk for vår takk og lovprisning til historiens Herre, og i vår forkynnelse omtale Hans trofasthet som har bevart folket og har en frelsesplan for dem.”
Ja, slik burde det jo ha vært, men det er synd å si at det gikk slik. Ikke bare er forbønnen for Israel forstummet, men i dag er det noe henimot umulig å få arrangert et Israels-møte i kirkens regi. Flere kommer til meg og sier at menighetene ikke vil leie ut sine lokaler i frykt for at det kan skape splid innad i menigheten. Israel er blitt et tema som menighetene ikke vil vite om.
Mange av vår tids ledere både i kirke og organisasjon vil nok fastholde at jødene fremdeles er Guds utvalgte folk. Det hører på en måte med til alminnelig dannelse å si det. Dessuten ønsker man ikke å bli slått i hartkorn med åpenbar antisemittisme. Men slike uttalelser blir lite betydningsfulle, lite verd, når vi vet at det ikke foregår noe arbeid med å forandre selve teologien. For det er teologien som er problemet.
13. Dersom vi lekfolk skal følge de teologiske hovedstrømninger, blir det jo uhyre vanskelig å vite hvorledes vi skal forstå Det gamle Testamentet. Hvis det er slik at Det gamle Testamentet bare er bilder og modeller på det tilkomne, hvordan skal vi da lese det?
Vi som er Israels venner blir jo særlig hardt rammet av dette. For det er i Det gamle Testamentet vi finner utvelgelsen av Israel, det her Gud gir paktene og løftene til sitt folk. Det er her de får oppdraget i Guds frelsesplan.
Men når Det gamle Testamentet glir i bakgrunnen, som noe usikkert og uvisst, avsvekkes alt dette. Dermed skjer det som for lengst har skjedd, Israels fortsatte rolle i Guds frelsesplan viskes ut. Jødefolket blir ikke-eksisterende som et Guds redskap.
Jeg husker Kåre Willoch en gang sa at det var teologenes oppgave å gå igjennom Bibelen og finne ut hva som er et sant Guds ord og hva som ikke er det. Det kan høres ut som en parodi, men det er jo der fagteologien står i dag og har stått i lang tid.
14. Nå er det heldigvis slik at vi som er bibellesere ikke behøver å være i tvil om hva som er riktig forståelse av Det gamle Testamentet. For Det nye testamentet vitner selv klart om dette.
Avslutningsvis kan det være på sin plass å minne om hva Det nye Testamentet sier.
I Bergprekenen (Matt 5:17f) møter vi de kjente ord av Jesus:
”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke
kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.”
Loven og profetene er et summarisk uttrykk for Det gamle Testamentet. Jesus er ikke kommet for å oppheve noe som helst. Selv den minste bokstav og hver eneste tøddel skal bestå. Med andre ord, ordlyden skal bestå ned til siste komma.
I Lukas kap. 24 finner vi beretningen om Emmausvandrerne. De var kommet i tvil om hvorledes de skulle forstå det som hadde hendt med Jesus. Da er det Jesus slår følge med dem og sier:
”Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.”
Jesus bebreider sine disipler at de ikke har forstått profetiene om ham i Det gamle Testamentet. Derfor begynner han å utlegge hele Det gamle Testamentet for dem. Han sier ikke at dette er noe de nå kan glemme, at åpenbaringshistorien ved hans lidelse og død er kommet opp på et nytt og høyere plan, som gjør Det gamle Testamentet uaktuelt. Tvert om, han bebreider dem at de ikke har satt Det gamle Testamentet høyt nok.
I Efeserbrevet (2.20) forholder Paulus menigheten at de som kristne ”er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.” Efeserne er blitt borgere i Guds rike i kraft av det Guds ord som er blitt dem åpenbart i Det gamle og nye Testamentet.
I sin forsvarstale for landshøvdingen Feliks sier Paulus at han ”tror alt det som er skrevet i loven og i profetene”. (Apg 24.14). Paulus bygger sin tro som kristen på det som står skrevet i Det gamle testamentet.
Slik kunne vi fortsette. Det er ingenting som tyder på at Jesus eller apostlene skulle ha sagt noe som skulle avsvekke betydningen av Det gamle Testamentet. Tvert om, Jesus bekrefter innholdet i det. Ja, mer enn det. Han er selv selve innholdet.
15. Vi skal oppsummere.
- Forståelsen av dagens Israel står og faller på at vi lar Det gamle Testamentet gjelde. I samme grad som Det gamle Testamentet avsvekkes, avsvekkes også Israels betydning som Guds folk.
- Vi avviser den tanke at den konkrete, historiske siden ved løftene til Israel ikke lenger skulle gjelde. Den åndeliggjøring av løftene som skjer ved erstatningsteologien og senere også ved den historisk-kritiske forskningsmetode, har ikke dekning i Bibelen. Erstatningsteologien er ikke noe annet enn en kirkelig tradisjon, og den historisk-kritiske bibelforskning ignorer Bibelens helhet.
- Vi registrer at erstatningsteologien er den viktigste årsak til at jødefolket er blitt forfulgt opp gjennom historien. Kirken har forfulgt sine egne åndelige røtter, og det er en stor tragedie. Men nettopp derfor kan vi også si at erstatningsteologi er antisemittisme.
- For det fjerde legger vi merke til at enhver debatt om hvorledes Israel er å forstå i henhold til Bibelen, uvegerlig fører til en skriftsynsdebatt. Det viser hvor dypt dette emnet stikker. Det er et tema som splitter mer enn det samler.
- Vi konkluderer: Israel er fremdeles Guds folk. Løftene står fremdeles ved lag. Ikke noe av dette kan taes fra oss så lenge vi tror at Bibelen er Guds ord.
